Jesaja 49:21
Da vil du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, en landflyktig og drevet omkring. Hvem har oppdratt disse? Jeg var alene igjen, hvor var de da?'
Da vil du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, en landflyktig og drevet omkring. Hvem har oppdratt disse? Jeg var alene igjen, hvor var de da?'
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg har mistet barna mine, er ensom, i fangenskap og drevet omkring? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor har disse vært?
Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og ensom, bortført og drevet bort. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor er disse kommet fra?»
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, når jeg var barnløs og ensom, bortført og forvist? Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var blitt alene; hvor var de da?
Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse, siden jeg var barnløs og ufruktbar? Hvem har oppdratt disse? Se, jeg var etterlatt alene, hvor har de blitt fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: 'Hvem har født meg disse? Jeg har jo vært barnløs, forlatt, en fanget kvinne som er drevet hit og dit. Hvem har fostret disse opp? Se, jeg var alene; hvor har disse kommet fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, da jeg har mistet mine barn, og er øde, som en fange, og ferdes frem og tilbake? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var forlatt alene; disse, hvor hadde de vært?
Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, vandret bort og ble bortført, men hvem har oppfostret disse? Jeg var igjen alene, hvor kom så disse fra?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs og alene, landsforvist og bortdrevet. Hvem har oppdratt disse for meg? Jeg var alene igjen, hvor var de?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse, siden jeg har mistet mine barn, blitt forlatt, tatt til fange og drevet hit og dit? Og hvem har oppdratt dem? Se, jeg var alene – men hvor var de da?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?
Then you will say in your heart, 'Who bore me these children? I was bereaved and barren, exiled and rejected. Who raised these? I was left all alone—where have these come from?'
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, bortført og forvist. Hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene igjen, hvor var disse da?
Og du skal sige i dit Hjerte: Hvo haver avlet mig disse? eftersom jeg var barnløs og eenlig; jeg var henflyttet og henvegen, og hvo haver opdraget disse? see, jeg, jeg var overbleven alene, hvor (vare da) disse?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where had they been?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg disse? Jeg har jo mistet mine barn, er forlatt, fanget og drevet bort — men hvem har oppfostret disse? Se, jeg var alene, hvor har disse vært?
Then you shall say in your heart, Who has begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and moving to and fro? and who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where have they been?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where had they been?
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg var bereøvd mine barn, og jeg er ensom, en flyktning, vandrende frem og tilbake? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg var igjen alene; disse, hvor var de?
Og du skal si i ditt hjerte: 'Hvem har født disse for meg, siden jeg var barnløs og trist? Jeg var fanget og drevet bort, hvem har fostret disse? Jeg var alene; hvor har de kommet fra?'
Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født disse for meg, siden jeg har vært barnløs og alene, en bortvist, og vandret til og fra? Og hvem har oppfostret disse? Se, jeg ble igjen alene; hvor var disse?
Da vil du si i ditt hjerte: Hvem har gitt meg alle disse barna? Da mine barn hadde blitt tatt fra meg, og jeg ikke lenger kunne få flere, hvem tok vare på disse? Da jeg var alene, hvor var disse?
Then shalt thou thinke by thy self: Who hath begotte me these? seinge I am bare & aloe, a captyue & an outcast? And who hath norished the vp for me? I am desolate & alone, but fro whece come these?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten mee these, seeing I am baren and desolate, a captiue and a wanderer to and fro? And who hath nourished them? Beholde, I was left alone: whence are these?
Then shalt thou thinke by thy selfe, who hath begotten me these, seeyng I am barren and alone, a captiue and an outcast? and who hath norished them vp for me? I am desolate and alone, but from whence come these?
Then shalt thou say in thine heart, Who hath begotten me these, seeing I have lost my children, and am desolate, a captive, and removing to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where [had] they [been]?
Then shall you say in your heart, Who has conceived these for me, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering back and forth? and who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
And thou hast said in thy heart: `Who hath begotten for me -- these? And I bereaved and gloomy, A captive, and turned aside, And these -- who hath nourished? Lo, I -- I was left by myself, these -- whence `are' they?
Then shalt thou say in thy heart, Who hath begotten me these, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
Then shalt thou say in thy heart, Who hath begotten me these, seeing I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering to and fro? and who hath brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?
Then you will say in your heart, Who has given me all these children? when my children had been taken from me, and I was no longer able to have others, who took care of these? when I was by myself, where then were these?
Then you will say in your heart, 'Who has conceived these for me, since I have been bereaved of my children, and am solitary, an exile, and wandering back and forth? Who has brought up these? Behold, I was left alone; these, where were they?'"
Then you will think to yourself,‘Who bore these children for me? I was bereaved and barren, dismissed and divorced. Who raised these children? Look, I was left all alone; where did these children come from?’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19For dine ruiner og dine øde steder og ditt ødelagte land - nå skal det bli for trangt for dem som bor der, og de som ødela deg, skal være borte.
20Barna født i sorgen din vil ennå si til deg: 'Plassen er for trang for meg, gjør plass for meg så jeg kan bo her.'
18Ingen av alle sønnene hun fødte, leder henne, ingen holder henne i hånden, av alle sønnene hun oppfostret.
19To ting har rammet deg – hvem vil sørge med deg? Ødeleggelse og fall, sult og sverd; hvem vil trøste deg?
22Så sier Herren Gud: Se, jeg vil løfte min hånd for folkeslagene, og for folkene vil jeg heve mitt banner. De skal bringe dine sønner i sine armer, og dine døtre skal bæres på skulderen.
12Selv om de oppfostrer sine barn, vil jeg gjøre dem barnløse, uten mennesker. For ve dem når jeg vender bort fra dem!
17Dine barn skynder seg tilbake, de som rev deg ned og ødela deg, skal dra bort fra deg.
11Forlat dine farløse, jeg vil holde dem i live, og dine enker kan stole på meg.
14Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.
15Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over barn av sitt morsliv? Selv om disse skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
19Jeg tenkte: Hvordan vil jeg sette deg blant barna og gi deg et yndig land, den vakreste arv blant folkeslagene. Og jeg tenkte at du ville kalle meg: 'Min far,' og ikke vende bort fra meg.
1Rop av glede, du som er barnløs og ikke har født! Bryt ut i jubel og gled deg, du som ikke har født i smerte! For den ensomme kvinnen har flere barn enn den som har en ektefelle, sier Herren.
21Du slaktet mine barn og overlot dem til å bli ofret til dem.
1Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet på din mor, som jeg sendte bort? Eller hvem av mine kreditorer har jeg solgt dere til? Se, for deres misgjerninger ble dere solgt, og på grunn av deres overtredelser ble deres mor sendt bort.
22Du kalte mine redsler sammen som på en festdag. På Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller overlevde. De jeg pleide og oppfostret, ble fienden utryddet.
3Hør på meg, Jakobs hus og hele Israels rest, dere som er blitt båret fra mors liv, løftet fra mors liv.
41Du skal få sønner og døtre, men de skal bli gitt bort som fanger.
16For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
9Hvorfor skriker du nå så høyt? Er det ingen konge hos deg, eller er din rådgiver gått bort, siden smerten har grepet deg som en fødende kvinne?
22Men se, det skal være noen få som unnslipper, både sønner og døtre, og de skal komme til dere. Når dere ser deres ferd og gjerninger, skal dere bli trøstet over den ulykken jeg har ført over Jerusalem, alt hva jeg har ført over det.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er brukket. Mine barn har forlatt meg, og de er ikke; ingen er der til å reise mitt telt lenger og henge opp mine tepper.
8Nå, hør dette, du luksuriøse som sitter trygt, som sier i sitt hjerte: 'Jeg er det, og ingen ved siden av meg. Jeg skal ikke sitte som enke, og jeg skal ikke vite om barnløshet.'
20Herre, se og betrakt hvem du har behandlet slik. Skal kvinner spise sine fruktbare barn, de små de bar på sine armer? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
9Den som fødte sju har blitt utslitt, hennes liv er gått ut. Solen hennes er gått ned mens det ennå var dag, hun er skammet og ydmyket. Resten av dem vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
21Hva vil du si når han setter lederne han har utpekt over deg? Vil ikke smerten gripe deg som en fødende kvinne?
16Gjør deg skallet og bar, for dine yndlingsbarn. Gjør din skallethet så stor som ørnen, for de er ført i eksil fra deg.
5Ingen hadde medfølelse med deg eller tok seg av deg for å gjøre noe av dette av omsorg for deg. Du ble kastet ut på markens åpne område, foraktet på den dagen du ble født.
5Hvem vil vise medfølelse med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg, og hvem vil vende seg for å spørre om hvordan det går med deg?
18for fra ungdommen av oppdro han meg som en far ville ha gjort, og fra min mors liv har jeg ledet henne,
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
9Dere driver kvinner av mitt folk ut fra deres hjem som de elsker, fra deres barn tar dere min herlighet for alltid.
32Dine sønner og dine døtre skal bli gitt til et annet folk, mens du ser det med egne øyne og lengter fortvilet etter dem hver dag, uten at du kan gjøre noe.
4Hvorfor roser du deg i dalene, din rikdoms overflod, du troløse datter som stoler på dine skatter og sier: Hvem kan komme imot meg?
10Ve den som sier til en far: «Hva avler du?» eller til en kvinne: «Hva føder du?»
31Å dere slekt, legg merke til Herrens ord. Har jeg vært en ørken for Israel eller et land med mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi styrer selv, vi vil ikke komme tilbake til deg?
12Deres mor skal bli til skamme, hun som fødte dere, skal bli ydmyket. Se, hun er den minste blant folkene, en ørken, en øde og tørr landstripe.
4Løft opp øynene dine og se deg omkring: alle samles og kommer til deg, dine sønner kommer fra det fjerne, og dine døtre bæres på armen.
8Se, jeg vil føre dem fra landet i nord og samle dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er både blinde og lamme, gravide og fødende sammen. En stor folkemengde skal vende tilbake hit.
8Hvem har hørt noe slikt? Hvem har sett noe slikt som dette? Kan et land bli født på én dag, eller et folk fødes på én gang? For Sion var i veer og fødte sine barn.
6Herren har kalt deg tilbake som en forlatt og bedrøvet kvinne, som en hustru vraket i ungdommen, sier din Gud.
19Dere kvinner, hør Herrens ord og la deres ører motta hans ord! Lær deres døtre klage, og hver kvinne lære sin nabo klagesang.
35Derfor sier Herren Gud: Fordi du har glemt meg og kastet meg bak ryggen din, så bær nå din synd og din utukt.
10Også hun ble bortført i fangenskap. Også hennes småbarn knustes på alle gatehjørnene; for hennes æresmenn kastet de lodd, og alle hennes stormenn ble bundet i lenker.
27For det står skrevet: «Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut og rop, du som ikke har fødselssmerter, for de forlatte har mange flere barn enn hun som har mann.»
3For så sier Herren om sønnene og døtrene som fødes på dette stedet, og om mødrene som føder dem, og om fedrene som gir opphav til dem i dette landet:
15Hvorfor roper du over ditt skadde sted? Din smerte er uhelbredelig. På grunn av dine mange synder har jeg gjort dette mot deg.
57Hun vil også nekte dem etterbyrden som kommer ut mellom hennes føtter, og barna hun føder. For i sin desperasjon på grunn av mangel på alt under beleiringen og nøden som dine fiender påfører deg ved byene dine, vil hun spise dem i hemmelighet.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen over mitt folks datter.
7Far og mor har de foraktet i deg, mot de fremmede har de opptrådt med undertrykkelse i deg, de har mishandlet farløse og enker i deg.
15Så sier Herren: En røst høres i Rama, klage og bitter gråt. Rakel gråter over sine barn; hun vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.