Det oppsto stor klage blant folket og deres koner mot deres brødre, jødene.

There arose a great outcry from the people and their wives against their fellow Jews.

Det var noen som sa: «Vi er mange, våre sønner og døtre. La oss få korn, så vi kan spise og leve.»

Some were saying, 'We, along with our sons and daughters, are numerous. Let us get grain that we may eat and stay alive.'

Andre sa: «Vi må pantsette våre marker, vingårder og hus for å få korn under hungersnøden.»

Others were saying, 'We have had to mortgage our fields, vineyards, and houses to get grain during the famine.'

Noen sa også: «Vi har tatt opp lån for å betale skatt til kongen med våre marker og vingårder som sikkerhet.»

Still others were saying, 'We have borrowed money to pay the king’s tax on our fields and vineyards.'

Men nå er våre kropper som våre brødres, våre barn som deres barn. Likevel må vi undertrykke våre sønner og døtre som slaver, og noen av våre døtre er allerede undertrykt. Vi har ingen mulighet til å gjøre noe, for våre marker og vingårder tilhører andre.»

'Although we are of the same flesh and blood as our fellow Israelites, and our children are just like theirs, we have to subject our sons and daughters to slavery. Some of our daughters are already enslaved, and we are powerless to do anything about it, since our fields and vineyards now belong to others.'

Da jeg hørte deres klager og disse ordene, ble jeg meget vred.

When I heard their outcry and these words, I became extremely angry.

Jeg tenkte nøye over saken, og konfronterte de øverste og lederne og sa til dem: «Dere krever renter av deres egne brødre!» Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.

I took counsel with myself, and then I confronted the nobles and officials, saying to them, 'You are exacting interest from your own people!' So I called together a large assembly to deal with them.

Jeg sa til dem: «Vi har løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til de andre folkeslagene så langt det var mulig for oss. Nå vil dere selge deres egne brødre, slik at de blir solgt til oss!» Da ble de stille og kunne ikke svare.

I said to them, 'We have redeemed our fellow Jews who were sold to the nations, as much as we were able. Now, you are selling your own people, only for them to be sold back to us!' They stayed silent, unable to say a word.

Så sa jeg: «Dette er ikke bra, det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hån fra våre fiender, folkeslagene?»

Then I said, 'What you are doing is not right. Shouldn’t you walk in the fear of our God to avoid the reproach of the nations, our enemies?'

Også jeg og mine brødre og tjenere låner dem penger og korn. La oss nå ettergi denne gjelden!

I and my brothers and my men are also lending money and grain, but let us stop charging interest on them.

Gi dem nå straks tilbake deres marker, vingårder, olivenlunder og hus, og ettergi denne hundreprosent rente av pengene, kornet, vinen og oljen som dere har krevd av dem.»

Return to them this very day their fields, vineyards, olive groves, and houses, as well as the interest you are charging them—on the money, grain, new wine, and olive oil.

Da sa de: «Vi vil gi tilbake og ikke kreve noe. Vi vil gjøre som du sier.» Og jeg kalte prestene og fikk dem til å sverge på å gjøre som dette løftet.

'We will give it back,' they responded, 'and we will not demand anything more from them. We will do as you say.' Then I summoned the priests and made the nobles and officials take an oath to do what they had promised.

Også rystet jeg min fold i klærne mine og sa: «Slik må Gud riste ut hver mann fra hans hus og eiendom som ikke oppfyller dette løftet. Måtte han bli ristet ut og stå tom.» Hele forsamlingen sa: «Amen,» og de lovpriste Herren. Og folket gjorde som avtalen hadde sagt.

I also shook out the fold of my garment and said, 'May God likewise shake out every man who does not uphold this promise from his home and his possessions. Let him be shaken out and left empty!' The entire assembly said, 'Amen,' and they praised the LORD. And the people did as they had promised.

Dessuten, fra den dagen jeg ble utnevnt til landshøvding i landet Juda, fra det tjuende til det trettiførste året til kong Artaxerxes, tolv år, jeg og mine brødre har ikke spist landshøvdingens brød.

Moreover, from the day I was appointed to be governor in the land of Judah, from the twentieth year to the thirty-second year of King Artaxerxes—twelve years—neither I nor my brothers ate the food allotted to the governor.

De tidligere landshøvdinger som var før meg, hadde tynget folket og tatt fra dem brød og vin i tillegg til førti sekel sølv. Også deres tjenere hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik på grunn av frykten for Gud.

The former governors who were before me placed heavy burdens on the people, taking food and wine from them, in addition to forty shekels of silver. Even their servants oppressed the people. But because of the fear of God, I did not act like that.

Jeg arbeidet også på denne muren, og vi kjøpte ikke noe jordstykke, og alle mine tjenere var samlet der til arbeidet.

Instead, I devoted myself to the work on this wall. We did not acquire any land, and all my servants were gathered there for the work.

Dessuten hadde jeg ved mitt bord jødene og lederne, ett hundre og femti menn, foruten dem som kom til oss fra de omkringliggende folkeslagene.

Moreover, there were at my table one hundred and fifty Jews and officials, as well as those who came to us from the surrounding nations.

Det som daglig ble tilberedt for meg var en okse og seks utvalgte får, samt bålgriller, og hvert tiende dag masse vin. Likevel krevde jeg ikke landshøvdingens brød, for folket var tungt belastet.

Each day, one ox, six choice sheep, and some birds were prepared for me, and every ten days an abundance of wine of all kinds. Despite this, I did not demand the food allotted to the governor, because the burden on the people was heavy.

Min Gud, husk meg til det gode for alt jeg har gjort for dette folket.

Remember me with favor, O my God, for all that I have done for these people.