Hele forsamlingen løftet sin røst og ropte, og folket gråt den natten.

Og alle Israels barn sutret mot Moses og Aaron, og hele forsamlingen sa til dem: «Å, om vi hadde dødd i Egypts land! Eller om vi hadde dødd i denne ørkenen!»

Men hvorfor har HERREN ført oss til dette landet, for at vi skal falle for sverdet, og våre hustruer og barn skal bli bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?

Og de sa til hverandre: «La oss utnevne en leder og vende tilbake til Egypt.»

Da falt Moses og Aaron med ansiktet mot jorden for hele Israels forsamling.

Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jephunnehs sønn, som var blant dem som speidet landet, rev kledningene sine.

De talte til hele Israels forsamling og sa: «Landet vi speidet er et usedvanlig godt land.»

Om HERREN har glede i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.

Men gjør ikke opprør mot HERREN, og frykt ikke landets folk; for de er for oss som mat. Deres forsvar har forlatt dem, og HERREN er med oss. Frykt dem ikke.

Men hele forsamlingen befalte å steine dem med steiner. Og HERRENs herlighet åpenbarte seg i forsamlingens telt for alle Israels barn.

Da sa HERREN til Moses: «Hvor lenge skal dette folket frekke meg? Hvor lenge vil det gå før de tror på meg, til tross for alle de tegnene jeg har vist dem?»

«Jeg skal slå dem med pest, frata dem deres arv, og gjøre deg til en nasjon som er større og mektigere enn dem.»

Og Moses sa til HERREN: «Da skal egypterne høre det, for du førte dette folket opp med din makt fra dem.»

«De skal fortelle det til folkene i dette landet, for de har hørt at du, HERREN, er blant dette folket, at du er å se med egne øyne, at din sky hviler over dem, og at du går foran dem om dagen som en søyle av skyer og om natten som en søyle av ild.»

«Men om du skulle drepe alt dette folket som én mann, skal nasjonene som har hørt din herlighet, tale... »

«... at HERREN ikke klarte å føre dette folket inn i landet han sverget dem, og derfor drepte han dem midt i ørkenen.»

«Og nå, jeg ber deg: la min Herres makt være stor, slik du har talt, og sagt... »

«For HERREN er langmodig og har stor miskunn; han tilgir ulydighet og overtredelser, og lar den skyldige ikke gå fri, men straffer fedrenes ugjerninger over barne- og barnebarnsgenerasjonene.»

«Forlat, jeg ber deg, dette folkets ugjerninger i kraft av din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og fram til nå.»

Og HERREN sa: «Jeg har tilgitt etter ditt ord.»

«Men så sant jeg lever, skal hele jorden fylles med HERRENs herlighet.»

«For alle de menn som har sett min herlighet og mine mirakler, de som jeg utførte i Egypt og i ørkenen, og som nå har provosert meg ti ganger og ikke lyttet til min røst... »

«... skal de visst ikke få se det landet jeg sverget deres fedre, og ingen av dem som har frustet meg, skal se det.»

«Men min tjener Kaleb, for han hadde en annen ånd med seg og har fulgt meg i alt, ham skal jeg føre inn i det landet han gikk inn i, og hans etterkommere skal arve det.»

(Nå bodde amalekittene og kanaanittene i dalen.) «I morgen skal dere snu om og begi dere ut i ørkenen på veien mot Rødehavet.»

Og HERREN talte til Moses og Aaron og sa:

«Hvor lenge skal jeg tåle denne onde forsamlingen som sutrer mot meg? Jeg har hørt sutringen fra Israels barn som de ytrer mot meg.»

«Si til dem: Sannelig, så sant jeg lever, sier HERREN, etter alt dere har sagt i mine ører, skal jeg gjøre med dere.»

«Deres kadavre skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble telt, fra tjue år og opp, som har sutret mot meg... »

«... skal utvilsomt ikke få komme inn i det landet jeg sverget å la dere bo i, med unntak av Kaleb, Jephunnehs sønn, og Josva, Nuns sønn.»

«Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal få kjenne til det landet dere har foraktet.»

«Men dere selv, deres kadavre, skal falle her i ørkenen.»

«Og deres barn skal vandre i ørkenen i førti år og bære deres utukt, inntil deres kadavre er forsvunnet i ørkenen.»

«Etter antallet dager dere speidet landet, altså førti dager, skal dere bære deres ugjerninger i førti år, en for hver dag, og dere skal få erfare at jeg bryter mitt løfte.»

«Jeg, HERREN, har sagt: Jeg skal virkelig gjøre dette med hele denne onde forsamlingen, som har samlet seg mot meg. I ørkenen skal de bli fortært, og der skal de dø.»

«Og de menn som Moses sendte ut for å speide landet, de som vendte tilbake og fikk hele forsamlingen til å sutre mot ham ved å bringe frem en baktale om landet... »

«... skal selv de menn som brakte frem den onde beretningen, dø for pesten fra HERREN.»

«Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jephunnehs sønn, som var blant dem som speidet landet, levde videre.»

Og Moses fortalte disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget stort.

De sto opp tidlig om morgenen og gikk opp til fjelltoppen, og sa: «Se, vi er her, og vi vil gå til det stedet HERREN har lovet, for vi har syndet.»

Og Moses sa: «Hvorfor bryter dere nå HERRENs bud? Det vil ikke lykkes.»

«Ikke gå opp, for HERREN er ikke med dere, slik at dere ikke blir overmannet av deres fiender.»

«For amalekittene og kanaanittene står der foran dere, og dere vil falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra HERREN, vil han ikke være med dere.»

Men de bestemte seg for å gå opp til fjelltoppen, likevel forlot ikke arken med HERRENs pakt og Moses leiren.

Da kom amalekittene ned, og kanaanittene som bodde på den høyden, angrep dem og overvant dem helt frem til Hormah.