Og han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse og bygde et vakttårn; så leide han den ut til vingårdsarbeidere og dro utenlands.

Da tiden kom, sendte han en tjener til vinarbeiderne for å få en del av frukten fra vingården.

Men de grep ham, slo ham og sendte ham tomhendt bort igjen.

Igjen sendte han en annen tjener til dem; ham steinet de, slo ham i hodet, og sendte ham æreløst bort.

Igjen sendte han en annen tjener; og ham drepte de. Slik behandlet de også mange andre, noen slo de, andre drepte de.

Nå hadde han bare én igjen—sin elskede sønn; til slutt sendte han ham til dem, for han tenkte: ‘De vil respektere min sønn.’

Men vingårdsarbeiderne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen! Kom, la oss drepe ham, og arven vil bli vår.’

Og de grep ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.

Hva skal så vingårdens herre gjøre? Han vil komme og ødelegge vingårdsarbeiderne og overlate vingården til andre.

Har dere ikke lest dette skriftstedet: ‘Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen;

dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne?’»

Da ønsket de å gripe ham, men de fryktet folket; for de skjønte at han fortalte denne lignelsen om dem. Derfor forlot de ham og gikk sin vei.

Så sendte de til ham noen av fariseerne og herodianerne for å fange ham i ord.

Da de kom, sa de til ham: «Mester, vi vet at du er oppriktig og ikke bryr deg om noens gunst. For du ser ikke på personens status, men underviser om Guds vei med sannhet. Er det tillatt å gi skatt til keiseren eller ikke?

Skal vi betale, eller ikke betale?» Men han gjennomskuet hykleriet deres og svarte: «Hvorfor frister dere meg? Kom med en denar og la meg få se den.»

Og da de brakte den, spurte han dem: «Hvem er dette bildet av, og hvem tilhører innskriften?» De svarte ham: «Keiseren.»

Jesus sa da: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Og de undret seg stort over ham.

Deretter kom saddukeerne til ham, de som hevder at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham:

«Mester, Moses har skrevet til oss: ‘Om en mann dør og etterlater seg en kone uten å få barn, da skal broren hans gifte seg med henne og skaffe etterkommere for sin bror.’

Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone og døde uten å etterlate seg barn.

Den andre tok henne også, men døde uten barn; og den tredje likedan.

Alle sju hadde henne til kone, men ingen etterlot seg barn. Sist av alle døde også kvinnen.

Når de så står opp igjen i oppstandelsen, hvem sin kone skal hun da være? For alle sju hadde jo hatt henne til kone.»

Jesus svarte dem: «Er det ikke nettopp her dere farer vill, fordi dere verken kjenner Skriftene eller Guds kraft?

For når de står opp fra de døde, verken gifter de seg eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen.

Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere ikke lest i Moses bok, hvordan Gud talte til ham i tornebusken, da han sa: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’?

Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. Dere tar derfor alvorlig feil.»

En av de skriftlærde kom bort, som hadde hørt at de samtalte sammen og lagt merke til at Jesus svarte dem godt, og han spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»

Jesus svarte ham: «Det viktigste av alle budene er: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.

Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Dette er det første bud.

Det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Det finnes ikke noe bud som er større enn disse.»

Da sa den skriftlærde til ham: «Godt sagt, Mester! Du har talt rett, for Gud er én, og det finnes ingen annen enn ham.

Og å elske ham av alt hjerte, all forstand, av all sjel og all styrke, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og slaktoffer.»

Da Jesus så at han svarte klokt, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og etter det turte ingen spørre ham mer.

Mens Jesus underviste i templet, spurte han dem: «Hvordan kan de skriftlærde si at Kristus er Davids sønn?

David selv sa jo ved Den Hellige Ånd: ‘Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender under dine føtter.’

David selv kaller ham Herre—hvordan kan han da være hans sønn?» Og folkemengden lyttet gjerne til ham.

Og i sin undervisning sa han til dem: «Vokt dere for de skriftlærde, som liker å gå rundt i lange kapper og få hilsener på torget;

og ha de beste plassene i synagogene og æresplassene i selskaper.

De sluker enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Disse skal få en strengere dom.»

Jesus satte seg rett overfor tempelkisten og så på folk som la penger i den; mange rike ga mye.

Så kom en fattig enke og la to småmynter som til sammen ble én øre.

Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som har lagt penger i tempelkisten.

For alle ga av sin overflod, men hun ga ut av sin fattigdom alt hun eide, alt det hun hadde å leve av.»