Etter dette åpnet Job sin munn og forbannet sin dag.

Og Job talte og sa,

La den dag gå til grunne da jeg ble født, og natten da det ble sagt: Et mannsbarn er unnfanget.

La den dagen bli mørk; la ikke Gud ta hensyn til den ovenfra, og la ikke lyset skinne på den.

La mørke og dødens skygge gjøre den uren; la en sky hvile over den, la dagens mørke skremme den.

Hva natten angår, la mørke gripe den; la den ikke regnes blant årets dager, og la den ikke komme inn i månedenes tall.

Se, la den natten være øde; la ikke glede komme i den.

La dem som forbanner dager, forbande den, de som er rede til å vekke Leviatan.

La dens morgens stjerner bli mørke; la den vente på lys uten å få noe, og la den ikke se dagens gry.

Fordi den ikke lukket min mors livs porter, og ikke skjulte ulykke fra mine øyne.

Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor ga jeg ikke opp ånden da jeg kom ut av livmoren?

Hvorfor hindret knærne meg, eller hvorfor brystene jeg skulle die?

For da ville jeg nå ha ligget stille og hatt fred; jeg ville ha sovet, da hadde jeg hvilt,

sammen med konger og vismenn på jorden, som bygget øde steder til seg selv,

eller med fyrster som hadde gull og fylte sine hus med sølv.

Eller som et misfoster, skjult ville jeg ikke vært; som spedbarn som aldri så lyset.

Der opphører de onde å uroe, og der får de slitne hvile.

Der hviler fangene sammen; de hører ikke undertrykkerens røst.

Der er både små og store, og tjeneren er fri fra sin herre.

Hvorfor gis lys til den som er i elendighet, og liv til den som har bitter sjel,

de som lengter etter døden, men den kommer ikke; som leter etter den mer enn etter skatter,

som gleder seg og jubler når de kan finne graven?

Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har inngjerdet?

For mine sukk kommer før jeg spiser, og mine klager renner ut som vann.

For det jeg fryktet mest har rammet meg, det jeg grudde for, har kommet over meg.

Jeg var ikke i trygghet, heller ikke hadde jeg hvile, og jeg var ikke rolig; likevel kom ulykken.