2 Kongebok 8:11
Han stirret intenst på ham til han ble skamfull. Da begynte Guds mann å gråte.
Han stirret intenst på ham til han ble skamfull. Da begynte Guds mann å gråte.
Elisa festet blikket stivt på ham til Hasael ble skamfull. Da begynte Guds mann å gråte.
Elisja festet blikket på ham og stirret så lenge at Hasael ble forlegen, og Guds mann gråt.
Elisa stirret på ham med fast blikk helt til han ble forlegen, og Guds mann begynte å gråte.
Elisja stirret intenst på Hasael, til Hasael ble flau. Så begynte Guds mann å gråte.
Og han stirret på ham til skam, mens Guds mann gråt.
Og han så fast på ham, til han ble rørt, og Guds mann gråt.
Elisa stirret rett fram, og Gehasi skammet seg. Og Guds mann begynte å gråte.
Han stirret inngående på ham og ble stående til han ble skamfull, og gudsmannen begynte å gråte.
Hazael holdt blikket fast inntil han ble flau, og profeten gråt.
Han stirret inngående på ham og ble stående til han ble skamfull, og gudsmannen begynte å gråte.
Elisha stirret fast på ham til det ble ubehagelig, og så begynte gudsmannen å gråte.
Elisha fixed his gaze on him and stared until Hazael was embarrassed. Then the man of God began to weep.
Han stirret på ham med et stivt blikk så lenge at Hasael ble forlegen, og Guds mann begynte å gråte.
Og han gjorde sit Ansigt stivt og vendte det (til ham), indiil han bluedes derved: og den Guds Mand græd.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
Han stirret stivt på ham til han skammet seg, og Guds mann begynte å gråte.
And he fixed his gaze steadily, until he was ashamed: and the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
Han satte sitt ansikt helt til han ble skamfull, og Guds mann gråt.
Elisha stirret fast på ham, til han ble flau, og Guds mann begynte å gråte.
Elisha stirret på ham inntil han ble skamfull, og Guds mann brast i gråt.
And he settled his countenance stedfastly [upon him], until he was ashamed: and the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
And the man of God loked earnestly, & made a troublous countenaunce, & wepte.
And hee looked vpon him stedfastly, till Hazael was ashamed, and the man of God wept.
He loked vpon him stedfastlie, vntill he was ashamed: & the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly, until he was ashamed: and the man of God wept.
And he setteth his face, yea, he setteth `it' till he is ashamed, and the man of God weepeth.
And he settled his countenance stedfastly `upon him', until he was ashamed: and the man of God wept.
And he settled his countenance stedfastly [upon him], until he was ashamed: and the man of God wept.
And he kept his eyes fixed on him till he was shamed, and the man of God was overcome with weeping.
He settled his gaze steadfastly [on him], until he was ashamed. Then the man of God wept.
Elisha just stared at him until Hazael became uncomfortable. Then the prophet started crying.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Hasael spurte: «Hvorfor gråter min herre?» Han svarte: «Fordi jeg vet hvor stor skade du vil gjøre mot Israels barn: deres festninger vil du sette i brann, deres unge menn vil du drepe med sverdet, du vil knuse deres småbarn og rive opp kvinner med barn.»
13Hasael sa: «Hva er din tjener, en hund, at han skulle gjøre slike store ting?» Elisja svarte: «Herren har vist meg at du skal bli konge over Syria.»
14Så dro han fra Elisja og vendte tilbake til sin herre, som spurte ham: «Hva sa Elisja til deg?» Han svarte: «Han sa at du vil bli frisk.»
15Dagen etter tok han dynen og dyppet den i vann og la den over ansiktet hans, så han døde. Og Hasael ble konge i hans sted.
7Elisja kom til Damaskus mens Ben-Hadad, kongen i Syria, var syk, og han fikk beskjed om dette: «Guds mann er kommet hit.»
8Kongen sa til Hasael: «Ta med en gave og gå for å møte Guds mann. Spør så Herren gjennom ham: Skal jeg bli frisk fra denne sykdommen?»
9Hasael dro for å møte ham og tok med seg en gave, alt det gode fra Damaskus, fyrti kamellast, og kom og sto foran ham og sa: «Din sønn Ben-Hadad, kongen i Syria, har sendt meg til deg og spør: Skal jeg bli frisk fra denne sykdommen?»
10Elisja svarte: «Gå og si til ham: Du vil bli frisk; men Herren har vist meg at han vil dø.»
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han sine klær mens han gikk langs muren, og folket så at han hadde sørgeklær under sine klær.
31Da sa han: Måtte Gud gjøre mot meg og mer til hvis Elishas syn av Shafat står på ham i dag.
32Elisja satt i sitt hus, og de eldste var med ham; kongen sendte en mann foran seg, men før sendebudet kom, sa han til de eldste: Ser dere denne morderens sønn, som har sendt noen for å ta mitt hode? Når sendebudet kommer, steng døren og hold den fast mot ham. Er ikke lyden av hans herres føtter bak ham?
33Mens han fortsatt snakket med dem, kom sendebudet ned til ham og sa: Se, dette onde er fra Herren; hvorfor skulle jeg vente på Herren lenger?
14Elisha var syk med den sykdommen han døde av: og Joash, kongen av Israel, kom ned til ham og gråt over ham og sa: Min far, min far, Israels vogner og hestfolk!
15Elisha sa til ham: Ta bue og piler; og han tok bue og piler.
8Da Elisha, Guds mann, hørte at kongen av Israel hadde flerret sine klær, sendte han bud til kongen og sa: «Hvorfor har du flerret dine klær? La han komme til meg, så han skal forstå at det er en profet i Israel.»
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også ført ondt over denne enken som har huset meg ved å drepe hennes sønn?
2Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren.
3Han sa: Husk nå, Herre, jeg ber deg, hvordan jeg har vandret for ditt åsyn i sannhet og med et helt hjerte, og gjort det som er godt i dine øyne. Og Hiskia gråt bittert.
41Han skyndte seg, og tok bandasjen bort fra øynene; og Israels konge kjente igjen at han var en av profetene.
38Så dro profeten bort, og ventet på kongen ved veien, og forkledde seg med en bandasje over øynene.
22Han svarte: «Mens barnet enda levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet, kanskje Herren vil vise nåde mot meg, så barnet får leve.
12Elisja så det, og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer. Og han tok fatt i sine egne klær og rev dem i to stykker.
13Han tok opp Elias kappe som hadde falt fra ham, og gikk tilbake og sto ved bredden av Jordan.
15Herren sa til ham: "Gå, vend tilbake på din vei til ørkenen ved Damaskus, og når du kommer frem, skal du salve Hazael til konge over Syria.
11Men Naaman ble sint og dro av sted, mens han sa: «Se, jeg trodde han ville komme ut til meg og stå og påkalle Herrens navn, sin Gud, og beve alle over stedet og helbrede spedalskheten.»
2Da vendte han ansiktet mot veggen og ba til Herren og sa:
3Husk nå, Herre, jeg ber Deg, hvordan jeg har vandret for Ditt ansikt i sannhet og med et helt hjerte, og har gjort det som er godt i Dine øyne. Og Hiskia gråt sårt.
19Guds mann ble sint på ham og sa: Du skulle ha slått fem eller seks ganger; da hadde du slått Syria inntil du hadde tilintetgjort det, men nå skal du kun slå Syria tre ganger.
27Da Ahab hørte disse ordene, flerret han klærne sine, tok på seg sekkestrie på kroppen, fastet og lå i sekkestrie og gikk dempet.
28Herrens ord kom til Elia fra Tisjbe og sa:
18og la dem skynde seg og stemme i klage for oss, så våre øyne strømmer over av tårer, og våre øyelokk flommer av vann.
16Mitt ansikt er rødt av gråt. Mørket ligger på mine øyelokk.
21Israels konge sa til Elisja da han så dem: Min far, skal jeg slå dem? Skal jeg slå dem?
18Da de kom ned til ham, ba Elisja til Herren og sa: Slå dette folket med blindhet. Han slo dem med blindhet etter Elisjas ord.
16Menneskesønn, se, jeg tar fra deg ditt hjertes lyst med et slag: likevel skal du verken sørge eller gråte, heller ikke skal dine tårer renne.
14Elisha svarte: «Så sant Herren, Allhærs Gud, lever, for hvis åsyn jeg står: Hadde det ikke vært for Josjafat, kongen av Juda, ville jeg ikke se på deg eller legge merke til deg.»
27Da hun kom til Guds mann på høyden, grep hun hans føtter. Gehasi kom nær for å støte henne bort, men Guds mann sa: La henne være, for hennes sjel er bedrøvet; men Herren har skjult det for meg og ikke fortalt meg det.
21Han ropte til gudsmannen som kom fra Juda og sa: Så sier Herren: Fordi du har vært ulydig mot Herrens ord og ikke holdt det bud du fikk av Herren din Gud,
3Herrens vrede ble opptent mot Israel, og han overga dem i Hazaels, kongen av Syria, hånd, og i Benhadad, Hazaels sønns hånd, kontinuerlig.
11Syrias konges hjerte ble svært urolig på grunn av dette; og han kalte sine tjenere og sa til dem: Vil dere ikke fortelle meg hvem av oss som er for Israels konge?
13Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: "Gråt ikke."
20Da han hadde tatt ham og brakt ham til hans mor, satt han på hennes fang til middagstid, og så døde han.
12Den dagen kalte Herren, hærskarenes Gud, til gråt og sørging, til skallet hodet og til å binde seg med sekkesekk.
35En mann av profetenes sønner sa til sin venn ved Herrens ord: Vennligst slå meg. Mannen nektet å slå ham.
35Jesus gråt.
4Kongen snakket da med Gehasi, gudsmannens tjener, og sa: «Fortell meg om alle de store tingene Elisja har gjort.»
43Israels konge gikk til sitt hus tungsindig og sint, og kom til Samaria.
1Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.