Joash var syv år da han begynte å regjere, og han regjerte i førti år i Jerusalem. Også hans mor het Zibiah fra Beersheba.

Joash handlet rett i Herrens øyne alle dagene presten Jehoiada levde.

Jehoiada tok for ham to hustruer, og han fikk sønner og døtre.

Etter dette hadde Joash til hensikt å reparere Herrens hus.

Han samlet prestene og levittene og sa til dem: «Gå ut til Judas byer og samle inn penger fra hele Israel for å reparere Guds hus år for år, og sørg for at dere fremskynder arbeidet.» Men levittene skyndte seg ikke.

Kongen tilkalte oversten Jehoiada og sa til ham: «Hvorfor har du ikke beordret levittene til å hente inn innsamlingen fra Juda og Jerusalem, slik Moses, Herrens tjener, og Israels menighet påla for vitneteltet?»

For Athalias sønner, den onde kvinnen, hadde revet opp Guds hus; og alle de helligede tingene i Herrens hus ga de bort til Baalim.

Og etter kongens befaling laget de en kiste og plasserte den utenfor ved inngangen til Herrens hus.

De proklamerte gjennom hele Juda og Jerusalem at man skulle bringe til Herren den innsamlingen som Moses, Guds tjener, påla Israel i ørkenen.

Alle fyrster og folket frydet seg og førte inn gavene, og kastet dem i kisten inntil alt var samlet.

Så skjedde det at da kisten ble ført til kongens kontor av levittene, og de oppdaget at det var mye penger, kom kongens skriver og overprestens tjener, og de tømte kisten, tok den med seg og bar den tilbake til sitt sted. Slik gjorde de dag for dag og samlet penger i overflod.

Kongen og Jehoiada overlot pengene til de som tjente i Herrens hus, og de engasjerte murere og snekkere for å reparere det, samt de som bearbeidet jern og messing for å renovere huset.

Arbeiderne utførte oppdraget, og de fullførte verket, og satte Guds hus i stand og styrket det.

Da de var ferdige, førte de de gjenværende pengene framfor kongen og Jehoiada, og med dem ble det laget redskaper for Herrens hus – kar til tjeneste og for ofre, skjeer og kar av gull og sølv. Og de brente brennoffer i Herrens hus hele Jehoiadas dager.

Men Jehoiada ble gammel og levde lenge; han var ett hundre og tretti år da han døde.

Han ble begravet i Davids by blant kongene, fordi han hadde gjort godt i Israel, både for Gud og for hans hus.

Etter Jehoiadas død kom Judas fyrster og bøyde seg for kongen. Da lyttet kongen til dem.

De forlot Herrens hus, deres fedres Gud, og tilbad hager og avguder, og vrede rammet Juda og Jerusalem for denne overtredelsen.

Men han sendte profeter til dem for å vende dem tilbake til Herren, og de vitnet mot dem, men de ville ikke lytte.

Guds Ånd kom over Zecharia, sønn av presten Jehoiada, som sto foran folket, og han sa: «Slik sier Gud: Hvorfor bryter dere Herrens bud slik at dere ikke får framgang? Dere har forlatt Herren, og han har da forlatt dere.»

De la planer mot ham og steinet ham med stein, etter kongens befaling, inne på gårdsplassen til Herrens hus.

Dermed husket ikke kong Joash den godheten som Jehoiada, hans far, hadde vist ham, men han drepte sin egen sønn. Og da han døde, sa han: «Må Herren se over dette og gjøre opp for det.»

På slutten av året kom den syriske hærstyrken imot ham; de kom til Juda og Jerusalem, ødela alle folkets fyrster blant folket, og sendte alt byttet til kongen av Damaskus.

For den syriske hæren kom med en liten styrke, men Herren overga en svært stor hær til deres makt, fordi de hadde forlatt Herrens, deres fedres, Gud. Slik utøvde de dom over Joash.

Da de trakk seg tilbake (for de lot ham lide av store sykdommer), la hans egne tjenere planer mot ham for blodet til presten Jehoiadas sønner, og de drepte ham på sin seng, og han døde. De begravde ham i Davids by, men ikke i kongenes gravkamre.

Og dette var de som la planer mot ham: Zabad, sønn av Shimeath, en ammonitt, og Jehozabad, sønn av Shimrith, en moabitt.

Når det gjelder hans sønner, de store byrdene som ble lagt på ham, og reparasjonen av Guds hus, se – dette er skrevet i kongenes bok. Og Amazia, hans sønn, regjerte i hans sted.