Da de hadde unnsluppet faren, fikk de vite at øya het Melita.

Det barbariske folket viste oss stor vennlighet: De tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet og kulden.

Da Paulus hadde samlet en bunt med kvister og lagt dem på bålet, kom en giftorm ut av varmen og bet seg fast i hånden hans.

Da de barbariske innbyggerne så at den giftige skapningen hang ved hånden hans, sa de til hverandre: «Uten tvil er denne mannen en morder, som, selv om han unnslapp sjøen, ikke lar hevnen leve.»

Men han ristet av seg dyret, kastet det i bålet, og han merket ingen skade.

De ventet på at han skulle hovne opp eller plutselig falle død; men etter å ha sett lenge uten at noe skjedde, ombestemte de seg og sa at han var en gud.

I de samme omgivelsene lå eiendommen til øyas leder, hvis navn var Publius; han tok imot oss og ga oss logi i tre dager med stor høflighet.

Det skjedde at Publius’ far var syk med feber og en blodig avgivelse; Paulus gikk inn, bad for ham, la hendene på ham og helbredet ham.

Da dette var gjort, kom også andre med sykdommer på øya, og de ble helbredet.

De viste oss stor respekt, og da vi dro, forså oss med alt vi trengte.

Etter tre måneder dro vi med et skip fra Alexandria, som hadde overwinteret på øya og som var merket med Castor og Pollux.

Vi gikk i land ved Syrakus, og vi ble der i tre dager.

Derfra fikk vi tak i et skip og seilte til Rhegium; og etter at sørvinden hadde blåst i en dag, kom vi den neste dag til Puteoli.

Der fant vi brødre som ønsket at vi skulle bli hos dem i syv dager; og så drog vi videre mot Roma.

Og derfra, da brødrene hørte om oss, kom de for å møte oss helt til Appius-forum og de tre vertshusene; da Paulus så dem, takket han Gud og ble oppmuntret.

Da vi kom til Roma, overleverte sentinellen fangene til vaktsjefen, men Paulus fikk bo for seg selv sammen med en soldat som vaktet ham.

Etter tre dager kalte Paulus inn de fremste jødene, og da de var samlet, sa han til dem: «Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe galt mot folket eller etter tradisjonene til våre forfedre, ble jeg likevel overlevert som fange fra Jerusalem til romerne.»

Etter å ha undersøkt meg, ønsket de å frigi meg, for det var ingen grunn til å dømme meg til døden.

Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.

Derfor har jeg kalt dere hit for å møte dere og tale med dere, for at dere skal vite at jeg er bundet med disse lenker for Israels håp.

De sa: «Vi har verken mottatt brev fra Judaea om deg, eller hørt noen av brødrene omtale noe galt med deg.»

Men vi ønsker å høre hva du tenker, for vi vet at denne sekt blir talt imot overalt.

Da de hadde avtalt en dag, kom mange til ditt bosted; der forklarte du og vitnet om Guds rike, og overbeviste dem om Jesus, både med utgangspunkt i Moses’ lov og profetene, fra morgen til kveld.

Noen trodde på det som ble sagt, mens andre ikke gjorde det.

Da de ikke var enige blant seg, skiltes de, etter at Paulus hadde ytret et ord: «Den Hellige Ånd talte vakkert gjennom Esajas profet til våre fedre.»

Han sa: «Gå til dette folket og si: Dere skal høre, men ikke forstå; dere skal se, men ikke fatte.»

For hjertet til dette folket har blitt hardt, og de har døve ører og lukkede øyne, slik at de verken ser med sine øyne, hører med sine ører eller forstår med sitt hjerte, og dermed ikke omvender seg, slik at jeg kunne helbrede dem.

La det derfor være kjent for dere at Guds frelse er sendt til hedningene, og at de vil få høre om den.

Etter at han hadde sagt disse ordene, forlot jødene stedet og diskuterte lenge med hverandre.

Paulus oppholdt seg i to år i sitt leid hus og tok imot alle som kom til ham.

Han forkynte Guds rike og underviste om alt som angår Herren Jesus Kristus, med full overbevisning, uten at noen hindret ham.