Men det fantes en mann ved navn Ananias, som sammen med sin kone Sapphira solgte en eiendel,

og han beholdt en del av prisen for seg selv – noe han hans kone også var med på – og han brakte den gjenværende delen og la den for apostlenes føtter.

Peter sa da: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte til å lyve for Den Hellige Ånd og til å holde tilbake en del av prisen for landet?»

Var den ikke din egen da du eide den? Og da den ble solgt, var den da ikke fortsatt under din kontroll? Hvorfor har du imidlertid tenkt slik i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.

Da Ananias hørte disse ordene, falt han om og døde, og stor frykt tok fatt på alle som hørte dette.

De unge menn reiste seg, pakket ham inn, bar ham ut og begravde ham.

Cirka tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd.

Peter spurte henne: «Fortell meg, solgte dere landet for denne summen?» Og hun svarte: «Ja, for denne summen.»

Da sa Peter til henne: «Hvordan har dere konspirert for å friste Herrens Ånd? Se, de mennene som begravde din mann står ved døren og vil bære deg ut.»

Straks falt hun ned ved hans føtter og overgav sitt åndedrag; de unge mennene kom inn, fant henne død, bar henne ut og begravde henne ved siden av sin mann.

Og stor frykt tok fatt på hele menigheten og alle som hørte dette.

Gjennom apostlenes hender ble mange tegn og under utført blant folket; de var alle enige og samlet i Salomons forheng.

Ingen andre våget å slutte seg til dem, men folket lovprisde dem

og troende kom i antall til Herren, i store folkemengder av både menn og kvinner.

De førte de syke ut i gatene og la dem på bårer og liggestoler, slik at selv skyggen til Peter, når han gikk forbi, kunne falle over noen av dem.

En mengde kom fra byene rundt Jerusalem og førte med seg syke og mennesker plaget av urene ånder; alle ble de helbredet.

Da reiste ypperstepresten seg, sammen med alle som fulgte ham (saddukeerne), og de var fylt med harme.

De la hendene på apostlene og satte dem i det felles fengselet.

Men Herrens engel åpnet fengselsdørene om natten, førte dem ut og sa:

«Gå – stå og tal i tempelet for folket alle livets ord.»

Da de hørte dette, gikk de tidlig om morgenen inn i tempelet for å undervise. Men ypperstepresten og hans medsammensvorne samlet rådet, hele sanhedrin, og sendte bud etter dem fra fengselet.

Men da vaktene kom og ikke fant dem i fengselet, dro de tilbake og rapporterte:

«Vi fant at fengselet var forsvarlig låst og bevoktet ved dørene; men da vi åpnet, fant vi ingen mennesker der inne.»

Da ypperstepresten, tempelkapteinen og de overordnede prestene hørte dette, ble de usikre på hva dette kunne utvikle seg til.

Så kom en mann og meldte: «Se, de mennene dere satte i fengselet, står nå i tempelet og underviser folket.»

Da dro kapteinen med vaktene for å hente dem, og de førte dem ut uten anstrengelser, fordi de fryktet folket, som kunne kaste stein på dem.

Etter å ha ført dem inn, stilte de dem for rådet, og ypperstepresten spurte dem:

«Har vi ikke strengt beordret dere til at dere ikke skal undervise i dette navnet? Se, dere har fylt Jerusalem med deres lære, og nå har dere til hensikt å utgyte denne mannens blod over oss.»

Da svarte Peter og de andre apostlene: «Vi må heller være lydige mot Gud enn mot mennesker.»

Vår fedres Gud reiste opp Jesus, som dere drepte og hengte på et tre.

Ham har Gud opphøyd med sin høyre hånd til å være en hersker og frelser, for at han skal gi Israel omvendelse og forlatelse for synder.

Og vi er vitner om dette; også Den Hellige Ånd, som Gud har gitt til dem som adlyder ham.

Da de hørte dette, ble de dypt berørt og forberedte seg på å drepe dem.

Så reiste en fariseer ved navn Gamaliel, en lærd i loven med et godt omdømme blant folket, seg opp i rådet og befalte at apostlene skulle gis litt tid.

Han sa til dem: «Israels menn, vær forsiktige med hva dere har tenkt å gjøre med disse mennene.»

For før deres tid reiste Theudas seg og utga seg for å være en betydningsfull person, og omtrent fire hundre menn fulgte ham. Han ble drept, og alle hans tilhengere ble spredt og ødelagt.

Etter ham reiste Judas fra Galilea seg opp i skattetiden, og mange fulgte ham; han omkom også, og alle som fulgte ham, ble spredt.

Og nå sier jeg: La disse mennene være i fred – for dersom denne lære eller gjerning er menneskeskapt, vil den ikke få fotfeste:

men om den er fra Gud, kan dere ikke oppheve den, for da risikerer dere å bli anklaget for å kjempe mot Gud.

Og de gikk med på dette. Da de hadde hentet apostlene, slo de dem og befalte at de ikke skulle tale i Jesu navn, før de slapp dem fri.

De forlot rådet og gledet seg over å bli ansett som verdige til å lide vanære for hans navn.

Og hver dag, både i tempelet og i alle hus, sluttet de aldri å undervise og forkynne Jesus Kristus.