Derfor, kjære brødre med det himmelske kallet, betrakt den utvalgte og øverste prest i vårt virke, nemlig Kristus Jesus;

Han som stod trofast til den som utså ham, slik som Moses også var trofast i hele sitt hus.

For denne mannen ble ansett som verdig en større herlighet enn Moses, ettersom den som har bygget huset, har større ære enn huset.

Hvert hus er bygd av et menneske; men den som har bygd alt, er Gud.

Og Moses var virkelig trofast i hele sitt hus, som en tjener, som et vitnesbyrd om de ting som skulle bli sagt i ettertiden;

men Kristus er som en sønn over sitt eget hus. Hvem vi da er, hvis vi holder fast ved vår dristighet og den gleden som er et løfte om håp helt til slutten?

Derfor, slik Den Hellige Ånd sier: 'I dag, om dere vil høre hans røst,'

forherd ikke hjertene deres, slik de gjorde ved provokasjonen, på syndens dag i ørkenen;

da deres forfedre fristet meg, satte meg på prøve, og så mine gjerninger i førti år.

Derfor ble jeg bedrøvet over den generasjonen og sa: 'De feiler stadig i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.'

Så sverget jeg i min vrede: 'De skal ikke komme inn i min hvile!'

Vær på vakt, brødre, for at ingen av dere skal bære et ondt, vantro hjerte og snu seg bort fra den levende Gud.

Oppmuntre hverandre daglig, mens det ennå heter 'i dag', for at ingen av dere skal forherde sitt hjerte på grunn av syndens list.

For vi har blitt deltakere i Kristus dersom vi holder fast ved grunnlaget for vår tillit helt til slutten;

mens det blir sagt: 'I dag, om dere vil høre hans røst, forherd da ikke hjertene deres, slik det skjedde ved provokasjonen.'

For noen, da de hørte dette, ble oppildnet, men ikke alle som kom ut av Egypt sammen med Moses.

Med hvem ble han da bedrøvet i løpet av førti år? Var det ikke for de som syndet, hvis legemer falt om i ørkenen?

Og for hvem sverget han at de ikke skulle komme inn i hans hvile, om ikke for de som ikke trodde?

Så ser vi at de ikke kunne komme inn, på grunn av vantro.