1 Da svarte Zofar naamatitten, og sa:
2 Skal ikke mengden av ord få svar, og skal en mann full av tale bli rettferdiggjort?
3 Skal dine løgner få folk til å tie stille? Og når du håner, skal ingen gjøre deg flau?
4 For du har sagt: «Min lære er ren, og jeg er uskyldig i dine øyne.»
5 Å, om bare Gud ville tale, og åpne sine lepper mot deg;
6 Og om han ville vise deg visdommens hemmeligheter, som er dobbelt så storslagne som det som er – vite derfor at Gud krever av deg mindre enn det din ugudelighet fortjener.
7 Kan du, ved å lete, finne Gud? Kan du finne den Allmektige i fullkommenhet?
8 Han er like høy som himmelen – hva kan du utrette? Dypere enn helvete – hva kan du forstå?
9 Målevidden hans er lengre enn jorden og bredere enn havet.
10 Om han klipper av, stenger inne, eller samler sammen, hvem kan da hindre ham?
11 For han kjenner de tomme menn, og han ser også ondskap; vil han da ikke ta det til etterretning?
12 For en tom mann ville vært vis, selv om han var født som et villesnes unge.
13 Hvis du forbereder ditt hjerte og strekker ut dine hender mot ham;
14 Om ugudelighet er i din hånd, fjern den, og la ikke ondskap bo i dine telt.
15 For da skal du løfte ansiktet uten skam; ja, du skal være stødig og ikke frykte.
16 For du skal glemme din elendighet og minnes den som forbi flytende vann.
17 Og dine dager skal være klarere enn midt på dagen; du skal skinne, du skal være som morgenen.
18 Og du skal være i sikkerhet, for det finnes håp; ja, du skal befeste deg og finne ro i trygghet.
19 I tillegg skal du legge deg, og ingen vil gjøre deg redd; ja, mange vil henvende seg til deg.
20 Men de onde øynene vil svikte, og de skal ikke unnslippe, og deres håp skal være som å gi opp sin ånd.