1 Dessuten fortsatte Job sin lignelse og sa:
2 Så sant Gud lever, den som har tatt bort min dom, og Den Allmektige, han som har plaget min sjel;
3 Så lenge min ånde er i meg, og Guds ånd er i mine nesebor;
4 Mine lepper skal ikke tale ondskap, ei heller skal min tunge utbære bedrag.
5 Gud forbyr at jeg skulle rettferdiggjøre dere; inntil jeg dør, vil jeg ikke gi avkall på min integritet.
6 Min rettferdighet holder jeg fast ved og vil ikke slippe den; mitt hjerte skal ikke bebreide meg så lenge jeg lever.
7 La min fiende være som de ugudelige, og den som reiser seg mot meg som den urettferdige.
8 For hva er håpet til en hykler, om han har oppnådd noe, når Gud tar sjelen hans ifra ham?
9 Vil Gud høre hans rop når vanskeligheter rammer ham?
10 Skal han fryde seg over Den Allmektige, og skal han alltid kalle på Gud?
11 Jeg vil lære dere ved Guds hånd; det som tilhører Den Allmektige, vil jeg ikke holde tilbake.
12 Se, dere har alle sett det; hvorfor er dere da samlet så forgjeves?
13 Dette er den andel en ond mann har hos Gud, og arven til undertrykkere, som de skal motta fra Den Allmektige.
14 Om hans barn blir tallrike, er det for sverdets skyld, og hans etterkommere skal ikke mettes med brød.
15 De som er igjen etter ham, skal begraves i døden, og hans enker skal ikke gråte.
16 Om han samler opp sølv som støv og lager klær som leire,
17 kan han forberede det, men de rettferdige vil ta det på seg, og de uskyldige skal fordele sølvet.
18 Han bygger sitt hus som en møll, og som et ly som vakten anlegger.
19 Den rike skal legge seg, men han skal ikke bli samlet; han åpner øynene, og plutselig er han borte.
20 Frykt griper om ham som vann, og en storm tar ham med seg i nattens timer.
21 Østvinden bærer ham bort, og han forsvinner, slik en storm hvirvler ham ut av sitt sted.
22 For Gud vil kaste sitt åk over ham uten å spare, og han vil gjerne fly fra hans hånd.
23 Folk vil klappe for ham, og de vil forvise ham fra hans plass.