1 Etter dette åpnet Job sin munn og forbannet den dagen han ble født.
2 Og Job talte og sa:
3 La den dagen forsvinne da jeg ble født, og den natten da det ble sagt: «Et mannlig barn er unnfanget.»
4 La den dagen være i mørke; la ikke Gud se ned på den fra oven, og la ikke lyset skinne over den.
5 La mørket og dødens skygge dekke den; la en sky hvile over den, og la dagens sorthet skremme den.
6 La mørket gripe den natten; la den ikke regnes med blant årets dager, ei heller inngå i månedenes telling.
7 Se, la den natten være ensom, og la ingen munter røst trenge inn i den.
8 La dem som forbanner dagen, forbanne den; dem som er klare til å uttrykke sin sorg, la dem gjøre det.
9 La stjernene i dens skumring bli mørke; la den søke etter lys, men finne det ikke; og la den heller ikke se daggryet.
10 For den lukket ikke dørene til min mors livmor, og skjulte ikke sorgen fra mine øyne.
11 Hvorfor døde jeg ikke allerede i livmoren? Hvorfor avla jeg ikke ånden da jeg kom ut?
12 Hvorfor hindret kneene meg? Eller hvorfor sperret brystene meg fra å amme?
13 For da ville jeg ha ligget stille og vært i ro, jeg ville ha sovet; ja, da ville jeg hvilt.
14 Med konger og rådgivere på jorden, som hadde reist øde steder for seg selv;
15 Eller med fyrster som hadde gull, og fylte sine hus med sølv:
16 Eller som et uoppdaget, for tidlig født barn, som spedbarn som aldri fikk se lyset.
17 Der opphører de ugudeliges strabaser, og de slitne finner hvile.
18 Der hviler fangene i fellesskap; de hører ikke undertrykkerens røst.
19 De små og de store er der, og tjeneren er fri fra sin herre.
20 Hvorfor gis lys til den som lider, og liv til den som har en bitter sjel;
21 Som lengter etter døden, men den kommer ikke, og søker den mer enn etter skjulte skatter;
22 Som fryder seg overveldende og er glade når de kan finne graven?
23 Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har lukket inne?
24 For mine sukk kommer før jeg spiser, og mine brøl raser ut som vann.
25 For det jeg fryktet mest, har rammet meg, og det jeg fryktet, har inntreffet.
26 Jeg var ikke i sikkerhet, jeg hadde ikke hvile, jeg var ikke i ro; likevel kom plagene.