1 Så holdt disse tre mennene opp med å svare til Job, fordi han anså seg selv som rettferdig.

2 Da brant Eliu, Barakels Buzittesønn, av Rams slekt, opp i vrede mot Job, for han rettferdiggjorde seg selv i stedet for Gud.

3 Også mot hans tre venner vokste sin vrede, fordi de ikke fant noe svar, og likevel dømte Job.

4 Eliu hadde ventet til Job hadde talt, fordi de var eldre enn ham.

5 Da Eliu så at disse tre mennene ikke ga noe svar, ble hans vrede tent.

6 Og Eliu, Barakels Buzittesønn, svarte og sa: «Jeg er ung, og dere er veldig gamle; derfor var jeg redd og turte ikke å vise dere min mening.»

7 Jeg sa: 'La dagene tale, og la mange år lære oss visdom.'

8 Men det finnes en ånd i mennesket, og Den Allmektiges inspirasjon gir dem forståelse.

9 Store menn er ikke alltid vise, og de eldre forstår ikke alltid dom.

10 Derfor sa jeg: Lytt til meg; jeg vil også uttale min mening.

11 Se, jeg ventet på deres ord; jeg lyttet til deres argumenter, mens dere lette etter hva dere skulle si.

12 Ja, jeg hørte på dere, og se: ingen av dere overbeviste Job eller svarte på hans ord:

13 For at dere ikke skal si: 'Vi har funnet frem til visdom – det er Gud som kaster ham ned, ikke mennesket.'

14 Han har ikke rettet sine ord mot meg, og derfor vil jeg ikke besvare ham med deres tale.

15 De ble forundret og svarte ikke mer; de sluttet å tale.

16 Da jeg hadde ventet (for de talte ikke, men forble stille og svarte ikke mer),

17 sa jeg: Nå vil jeg også svare min del og fremlegge min mening.

18 For jeg er full av ord, og ånden i meg tvinger meg til å tale.

19 Se, min mage er som vin uten utløp, klar til å sprekke som nye flasker.

20 Jeg vil tale for å bli oppfrisket; jeg vil åpne mine lepper og svare.

21 La meg, ber jeg dere, ikke hylle noen mann eller gi smigrende titler til noen.

22 For jeg vet ikke hvordan man gir smigrende titler; om jeg skulle gjøre det, ville min Skaper raskt ta meg bort.