En viss mann var syk, ved navn Lazarus, som bodde i Betania – landsbyen til Maria og hennes søster Marta.

Det var den Maria som hadde salvet Herren med olje og tørket hans føtter med sitt hår, og hennes bror Lazarus var syk.

Derfor sendte søstrene til ham og sa: «Herre, se, den du elsker er syk.»

Da Jesus hørte dette, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli herliggjort gjennom den.»

Jesus elsket Marta, Maria og Lazarus.

Etter å ha fått vite at han var syk, forble Jesus to dager til på samme sted der han var.

Deretter sa han til disiplene: «La oss dra til Judea igjen.»

Disiplene svarte: «Herre, jødene har nylig forsøkt å steine deg; skal du dra dit igjen?»

Jesus svarte: «Er det ikke tolv timer på dagen? Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser lyset i denne verden.»

Men den som vandrer om natten, snubler, fordi han ikke har noe lys.

Han sa dette, og deretter la han til: «Vår venn Lazarus sover; men jeg drar for å vekke ham opp.»

Da sa disiplene: «Herre, om han bare sover, vil det gå bra.»

Dog snakket Jesus om hans død, men de trodde at han mente at han skulle hvile.

Da sa Jesus tydelig til dem: «Lazarus er død.»

«Jeg er glad på deres vegne for at jeg ikke var der, for at dere skal tro», fortsatte han, «men la oss likevel dra til ham.»

Da sa Tomas, også kalt Didymus, til de andre disiplene: «La oss også gå, så vi kan dø med ham.»

Da Jesus kom til stedet, fant han ut at Lazarus allerede hadde vært i graven i fire dager.

Betania lå nemlig nært Jerusalem, omtrent femten furlongs unna.

Mange jøder kom til Marta og Maria for å trøste dem med hensyn til deres bror.

Så snart Marta hørte at Jesus var på vei, gikk hun ut for å møte ham, mens Maria ble igjen i huset.

Marta sa til Jesus: «Herre, om du hadde vært her, ville ikke min bror ha dødd.»

«Men jeg vet at selv nå, uansett hva du ber Gud om, vil Gud gi det til deg», svarte hun.

Jesus sa til henne: «Din bror skal oppstå.»

Marta svarte: «Jeg vet at han skal oppstå på den ytterste dag, i den store oppstandelsen.»

Jesus sa til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han dør, skal få liv.»

«Og den som lever og tror på meg, skal aldri dø. Tror du på dette?» spurte han.

Hun svarte: «Ja, Herre, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, den som skal komme til verden.»

Etter å ha sagt dette gikk hun sin vei og kalte i all hemmelighet på sin søster Maria: «Mesteren er kommet og kaller på deg.»

Så snart Maria hørte dette, reiste hun seg raskt og kom til Jesus.

Jesus hadde ennå ikke kommet inn i byen, men befant seg der der Marta hadde møtt ham.

Jødene som var hos Marta i huset og trøstet henne, så at Maria hastig reiste seg og gikk ut, og de fulgte etter henne og sa: «Hun går til graven for å gråte der.»

Da Maria kom til stedet der Jesus var og så ham, falt hun ned for hans føtter og sa: «Herre, om du hadde vært her, ville ikke min bror ha dødd.»

Da Jesus så at hun gråt, og at jødene som fulgte henne også gråt, sukket han inderlig og ble dypt berørt.

Han spurte: «Hvor har dere lagt ham?» De svarte: «Herre, kom og se selv.»

Jesus gråt.

Da sa jødene: «Se hvordan han elsket ham!»

Noen av dem sa: «Kunne ikke denne mannen, som åpnet de blinde øynene, ha sørget for at denne mannen heller ikke skulle dø?»

Jesus nærmet seg igjen graven, mens han sukket dypt. Graven var en hule med en stein over inngangen.

Jesus sa: «Ta bort steinen.» Marta, søsteren til den døde, svarte: «Herre, på dette tidspunktet stinker han, for han har ligget død i fire dager.»

Jesus svarte: «Sa jeg ikke at dersom du tror, vil du se Guds herlighet?»

De fjernet da steinen fra graven, og Jesus løftet sitt blikk og sa: «Far, jeg takker deg for at du har hørt meg.»

«Jeg visste at du alltid hører meg. Men fordi folket som sto der skal tro at du har sendt meg, sa jeg dette.»

Etter å ha sagt dette ropte han med høy stemme: «Lazarus, kom ut!»

Den døde steg fram, med hender og føtter bundet i gravklær, og ansiktet var dekket med et tørkle. Jesus sa til dem: «Løs ham, og la ham gå.»

Mange jøder som hadde kommet til Maria og sett de underverker Jesus gjorde, trodde på ham.

Men noen gikk bort til fariseerne og rapporterte alt Jesus hadde gjort.

Deretter samlet øversteprestene og fariseerne seg i et råd og sa: «Hva skal vi gjøre? Denne mannen utfører mange underverker.»

«Hvis vi lar ham være, vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta bort både vårt tilholdssted og vårt folk», fortsatte de.

En av dem, som het Kajafa og var øversteprest det året, sa: «Dere forstår ingenting.»

«Dere ser ikke at det er til vår beste at én mann skal dø for folket, sånn at hele nasjonen ikke går fortapt.»

Dette sa han ikke for egen regning, men som øversteprest det året profeterte han at Jesus skulle dø for dette folket;

og ikke bare for dette folk, men også for å samle alle Guds barn, som var spredt omkring, i én enhet.

Fra den dagen begynte de å planlegge i det skjulte for å få ham drept.

Jesus vandret derfor ikke lenger åpent blant jødene, men dro bort til et område nær ørkenen, i en by kalt Efraim, hvor han ble sammen med disiplene sine.

Påsken nærmet seg for jødene, og mange dro ut av landet til Jerusalem før påske for å rense seg.

Da søkte de etter Jesus og talte med hverandre mens de sto i tempelet: «Hva tror dere? Vil han ikke møte opp på festen?»

Både øversteprestene og fariseerne hadde gitt ordre om at hvis noen visste hvor han befant seg, skulle det meldes, slik at de kunne arrestere ham.