Gjennom begjær søker en mann, som har trukket seg tilbake, og blander seg inn i all slags visdom.

En tåpe finner ingen glede i innsikt, men ønsker at hans hjerte skal få komme til uttrykk.

Når den onde kommer, følger også forakt, og med skamfull bebreidelse hentes den frem.

En manns ord er som dype vann, og visdommens kilde er som en rullende bekk.

Det er ikke rett å støtte den onde og samtidig undergrave de rettferdige i dommen.

En tåpes lepper setter i gang strid, og hans munn roper etter slag.

En tåpes munn fører til hans undergang, og hans lepper blir en felle for hans sjel.

Ordene til en baktaler er som sår som trenger helt ned i dypet av magen.

Den som er lat i sitt arbeid, er likevel i slekt med den som sløser bort mye.

Herrens navn er et sterkt tårn; de rettferdige løper til det og finner trygghet.

Den rikes rikdom er hans forsvarsverk, lik en høy mur bygget på hans eget hovmod.

Før undergang blir et menneskes hjerte hovmodig, mens ydmykhet kommer før ære.

Den som svarer på en sak før han har hørt den, begår dårskap og pådrar seg skam.

Menneskets ånd vil bære hans svakheter, men hvem kan bære en såret ånd?

De kloke tilegner seg kunnskap med hjertet, og de vise søker den med sitt øre.

En manns gave åpner dører for ham og fører ham frem for storartede menn.

Den som fremmer sin egen sak, synes rettferdig, men naboen kommer og gransker ham.

Loddet får stridigheter til å opphøre og deler de mektige imellom.

En fornærmet bror er vanskeligere å vinne tilbake enn en sterk by, og deres uenigheter er som festningsmurer.

En manns mage blir mett av frukten fra hans munn, og med ordenes økning fylles han.

Død og liv ligger i tungen, og de som elsker den, skal høste dens frukter.

Den som finner en hustru, finner noe godt og oppnår Herrens gunst.

Den fattige benytter seg av bønn om hjelp, mens den rike svarer frekt.

En mann med venner må vise seg vennlig, for en ekte venn står nærmere enn en bror.