Han begynte igjen å undervise ved sjøen. En stor folkemengde samlet seg rundt ham, så han steg ut i en båt og satte seg i den ute på sjøen; og hele folkemengden stod på land ved sjøen.

Han lærte dem mange ting i lignelser, og sa til dem i sin undervisning:

«Hør etter! Se, en såmann gikk ut for å så.

Og det skjedde da han sådde, at noe falt ved veien, og fuglene kom og åt det opp.

Noe falt på steingrunn, hvor det ikke var mye jord, og straks skjøt det opp fordi jorden var grunn.

Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.

Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt.

Men noe falt i god jord, og det bar frukt som vokste opp og ga avling: noe ga tretti fold, noe seksti og noe hundre.»

Og han sa til dem: «Den som har ører å høre med, han høre!»

Da han var alene, spurte de som var rundt ham sammen med de tolv ham om lignelsen.

Han svarte til dem: «Dere har fått gitt å kjenne Guds rikes mysterium; men for dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser,

for at de skal se og ikke oppfatte, høre og ikke forstå; så de ikke vender om og får tilgivelse for sine synder.»

Han sa videre til dem: «Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle de andre lignelsene?

Såmannen sår ordet.

De ved veien er de som ordet blir sådd hos, men når de har hørt det, kommer Satan straks og tar bort ordet som ble sådd i deres hjerter.

På samme måte er de som ble sådd på steingrunn: Så snart de hører ordet, tar de straks imot det med glede;

men de har ingen rot i seg, og varer bare en kort stund. Når det så kommer trengsler eller forfølgelser for ordets skyld, faller de straks fra.

Andre igjen er de som ble sådd blant torner. De hører ordet,

men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lystene etter alt annet kommer inn og kveler ordet, slik at det ikke bærer frukt.

Men de som ble sådd i den gode jorden, er de som hører ordet og tar imot det, og som gir frukt — noen tretti fold, noen seksti, og noen hundre.»

Og han sa til dem: «Kommer vel noen med en lampe for å sette den under et kar eller under en seng, og ikke for å sette den på en lysestake?

For ingenting er skjult som ikke vil bli åpenbart, og ikke noe hemmelig som ikke vil komme fram i lyset.

Dersom noen har ører å høre med, han høre!»

Han sa også til dem: «Ta vare på det dere hører: Med det mål dere selv måler med, skal det måles tilbake til dere, og dere som hører, skal få enda mer.

For den som har, skal få gitt mer; men den som ikke har, skal fratas selv det han har.»

Han sa videre: «Guds rike er som en mann som kaster såkornet i jorden.

Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser, han vet ikke hvordan.

Jorden bærer frukt av seg selv, først strå, så aks, og deretter modent korn i akset.

Men når kornet er modent, svinger han straks sigden, for høsttiden er kommet.»

Han sa også: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Eller hvilken lignelse skal vi bruke?

Det er som et sennepsfrø, som når det blir sådd i jorden, er mindre enn alle andre frø på jorden;

men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle urtevekster, og får store grener slik at fuglene under himmelen kan bygge rede i skyggen av det.»

Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye som de var i stand til å høre.

Han talte ikke til dem uten lignelser, men når han var alene med disiplene sine, forklarte han alt for dem.

Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss fare over til den andre siden av sjøen.»

Etter at de hadde sendt folket bort, tok de ham med seg slik han var, i båten. Det var også andre båter sammen med ham.

Da blåste det opp en voldsom storm, og bølgene slo inn i båten slik at den holdt på å fylles.

Han lå akter i båten og sov på en pute. Da vekket de ham og sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»

Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.

Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Hvordan kan det være at dere ikke har tro?»

De ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han, siden selv vinden og sjøen adlyder ham?»