1 Nå begynte Jehoram, sønn av Ahab, å regjere over Israel i Samaria, i det attende året av Josjafat, kongen av Juda, og han regjerte i tolv år.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som sin far eller mor, for han fjernet Baals bilde som hans far hadde laget.

3 Likevel holdt han fast ved Jeroboams synder, Nebabats sønn, som fikk Israel til å synde; han vendte seg ikke bort fra dem.

4 Og Mesja, kongen av Moab, var en saueoppdretter, og han betalte kongen av Israel med hundre tusen lam og hundre tusen værer med ull.

5 Men da Ahab var død, gjorde kongen av Moab opprør mot kongen av Israel.

6 Og kong Jehoram dro ut fra Samaria på den tiden og talte folket i hele Israel.

7 Han sendte bud til Josjafat, kongen av Juda, og sa: «Kongen av Moab har gjort opprør mot meg. Vil du dra med meg for å kjempe mot Moab?» Og han svarte: «Jeg vil dra; jeg er som deg, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»

8 Han sa: «Hvilken vei skal vi ta opp?» Og han svarte: «Veien gjennom Edoms ørken.»

9 Så dro Israels konge, Judas konge og Edoms konge av sted, og de omringet en syv dagers reise, men det fantes ikke vann for hæren eller dyrene som fulgte dem.

10 Da sa Israels konge: «Akk, at Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem til moabittenes hånd!»

11 Men Josjafat sa: «Er det ikke noen profet for Herren her, så vi kan spørre Herren gjennom ham?» En av Israels konges tjenere svarte: «Her er Elisja, Sefats sønn, som helte vann over Elijas hender.»

12 Josjafat sa: «Herrens ord er med ham.» Så dro Israels konge, Josjafat og Edoms konge ned til ham.

13 Elisja sa til Israels konge: «Hva har jeg med deg å gjøre? Gå til din fars og mors profeter.» Men Israels konge sa til ham: «Nei, for Herren har kalt disse tre kongene sammen for å overgi dem til moabittenes hånd.»

14 Elisja sa: «Så sant Herren, hærskarenes Gud, lever, han som jeg står for, om jeg ikke hadde respekt for Josjafat, Juda konge, ville jeg ikke se på deg, ei heller legge merke til deg.»

15 «Men hent nå en musiker.» Da musikeren spilte, kom Herrens hånd over ham.

16 Han sa: «Så sier Herren: Gjør denne dalen full av grøfter.»

17 «For så sier Herren: Dere skal ikke se vind, og dere skal ikke se regn, men likevel skal denne dalen fylles med vann, så dere kan drikke, både dere og buskapen og dyrene deres.»

18 «Og dette er bare en liten ting i Herrens øyne: Han vil også overgi moabittene i deres hånd.»

19 «Dere skal slå hver befestet by og hver utvalgt by, felle hvert godt tre, stoppe alle vannkilder og ødelegge hvert godt landstykke med steiner.»

20 Neste morgen, når matofferet ble brakt, se, da kom det vann fra Edoms vei, og landet ble fylt med vann.

21 Da alle moabittene hørte at kongene hadde kommet opp for å kjempe mot dem, samlet de alle som kunne bære våpen, unge og gamle, og stilte seg ved grensen.

22 Neste morgen, da solen skinte på vannet, så moabittene vannet på den andre siden som rødt som blod.

23 De sa: «Dette er blod: Sikkert har kongene blitt drept, og de har drept hverandre. Kom nå, Moab, og ta byttet.»

24 Da de kom til Israels leir, reiste israelittene seg og slo moabittene, så de flyktet for dem, og de fortsatte å slå moabittene i deres land.

25 De ødela byene, og hvert godt stykke land kastet hver mann sin stein på og fylte det; de stoppet alle vannkilder og felte hvert godt tre. Bare i Kir-Hareset lot de steinene bli stående, men slyngerne omringet det og ødela det.

26 Da moabittenes konge så at slaget var for hardt for ham, tok han med seg syv hundre menn som dro sverd, for å bryte igjennom til Edoms konge, men de klarte det ikke.

27 Da tok han sin eldste sønn, som skulle ha regjert i hans sted, og ofret ham som et brennoffer på muren. Og det ble stor forbitrelse mot Israel. De dro fra ham og vendte tilbake til sitt land.