1 Hør, Israel: I dag skal du krysse Jordan for å ta i eie nasjoner som er større og mektigere enn deg selv, store byer med murer opp til himmelen.

2 Et stort og høyt folk, anakittenes barn, som du kjenner til og om hvem det er sagt: Hvem kan stå imot Anakittene!

3 Innse derfor i dag at Herren din Gud er den som går foran deg som en fortærende ild; han vil ødelegge dem og føre dem til fall for deg. På den måten skal du drive dem ut og raskt gjøre ende på dem, slik Herren har sagt til deg.

4 Si ikke i ditt hjerte, når Herren din Gud har drevet dem ut foran deg, at det er for min rettferdighets skyld Herren har latt meg ta dette landet i eie. Men det er for disse nasjonenes ondskaps skyld Herren driver dem ut foran deg.

5 Det er ikke for din rettferdighets skyld eller for ditt hjertes rettskaffenhet at du går inn for å ta deres land i eie, men for nasjonenes ondskaps skyld driver Herren din Gud dem ut, og for at han skal oppfylle det ord han sverget til dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.

6 Forstå derfor at det ikke er for din rettferdighets skyld Herren din Gud gir deg dette gode landet til eie; for du er et hardnakket folk.

7 Husk og glem ikke hvordan du provoserte Herren din Gud til vrede i ørkenen; fra den dag du dro ut av Egypt, til dere kom til dette stedet, har dere vært opprørske mot Herren.

8 Også ved Horeb gjorde dere Herren vred, slik at Herren var så sint på dere at han ville utslette dere.

9 Da jeg gikk opp på fjellet for å motta steintavlene, tavlene med pakten som Herren laget med dere, ble jeg på fjellet i førti dager og førti netter uten å spise brød eller drikke vann.

10 Og Herren ga meg to steintavler skrevet med Guds finger, og på dem var alle de ord som Herren hadde talt til dere på fjellet ut av ildens midte, på forsamlingens dag.

11 Da de førti dagene og nettene var til ende, ga Herren meg de to steintavlene, tavlene med pakten.

12 Og Herren sa til meg: Reis deg, gå raskt ned herfra; for folket ditt som du førte ut fra Egypt, har fordærvet seg; de har fort vendt seg bort fra den veien jeg befalte dem; de har laget seg en støpt gudebilde.

13 Videre sa Herren til meg: Jeg har sett dette folket, og se, det er et hardnakket folk.

14 La meg være, så jeg kan ødelegge dem og utslette deres navn under himmelen; så vil jeg gjøre deg til et folk som er sterkere og større enn de.

15 Så vendte jeg meg og gikk ned fra fjellet, mens fjellet brant med ild, og de to tavlene med pakten var i mine to hender.

16 Og da jeg så, se, dere hadde syndet mot Herren deres Gud og laget dere en støpt kalv; dere hadde fort vendt dere bort fra den veien Herren hadde befalt dere.

17 Da tok jeg de to tavlene og kastet dem ut av mine hender og knuste dem for deres øyne.

18 Og jeg falt ned foran Herren, som første gang, førti dager og førti netter; jeg spiste ikke brød og drakk ikke vann på grunn av alle deres synder som dere hadde begått, ved å gjøre ondt i Herrens øyne og gjøre ham vred.

19 For jeg fryktet for vreden og sinnet hvorav Herren var sint på dere for å ødelegge dere. Men Herren hørte meg også den gang.

20 Og Herren var svært sint på Aron for å ødelegge ham, men jeg ba også for Aron den gang.

21 Da tok jeg deres synd, kalven dere hadde laget, og brente den med ild og knuste den og malte den til den ble som støv; og jeg kastet støvet i bekken som renner ned fra fjellet.

22 Og ved Tabera, og ved Massa, og ved Kibrot-Hatta'ava, gjorde dere Herren vred.

23 Da Herren sendte dere fra Kades-Barnea og sa: Gå opp og ta landet som jeg har gitt dere; var dere ulydige mot Herrens bud, deres Gud, og trodde ham ikke, og hørte ikke på hans stemme.

24 Dere har vært opprørske mot Herren fra den dagen jeg kjente dere.

25 Så jeg falt igjen ned foran Herren i førti dager og førti netter; jeg falt som første gang, fordi Herren hadde sagt han ville ødelegge dere.

26 Da ba jeg til Herren og sa: Å Herre Gud, ødelegg ikke ditt folk og din arv som du har forløst gjennom din storhet, som du har ført ut av Egypt med en mektig hånd.

27 Husk dine tjenere, Abraham, Isak og Jakob; se ikke på dette folks stivhet, heller ikke på deres ondskap, heller ikke på deres synd.

28 Ellers vil landet du førte oss ut fra si: Fordi Herren ikke kunne bringe dem inn i landet han lovet dem, og fordi han hatet dem, har han ført dem ut for å drepe dem i ørkenen.

29 Men likevel er de ditt folk og din arv, som du førte ut ved din store kraft og ved din utrakte arm.