1 Herrens ord kom til meg og sa:

2 Gå og rop i Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms hengivenhet, din forlovelsestid, da du fulgte meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.

3 Israel var hellighet for Herren, den første frukt av hans avling. Alle som spiste av den ble skyldige; ondskap kom over dem, sier Herren.

4 Lytt til Herrens ord, Jakobs hus, og alle slektene i Israels hus:

5 Så sier Herren: Hva urett fant fedrene deres hos meg, siden de vendte seg bort fra meg, fulgte tomhet, og selv ble ubrukelige?

6 De sa ikke: Hvor er Herren som førte oss opp fra Egyptens land, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land med ørken og avgrunner, gjennom et land med tørke og dødsskygge, gjennom et land som ingen mann passerte, og hvor ingen bodde?

7 Jeg førte dere inn i et fruktbart land, for at dere skulle spise dets frukt og gode gaver. Men da dere kom inn, forurenset dere mitt land, og gjorde min arv til en styggedom.

8 Prestene spurte ikke: Hvor er Herren? Og de som forvaltet loven kjente meg ikke; lederne var også troløse mot meg, og profetene profeterte ved Baal og fulgte det som ikke hjelper.

9 Derfor vil jeg igjen anklage dere, sier Herren, og anklage deres barnebarn.

10 Gå til kystene ved Kittim og se, send til Kedar og legg nøye merke til om noe slikt har skjedd.

11 Har noe folk byttet bort sine guder, som likevel ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin herlighet mot det som ikke hjelper.

12 Bli forferdet over dette, dere himler, og vær fryktelig redde, bli helt øde, sier Herren.

13 For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med det levende vannet, og hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke kan holde vann.

14 Er Israel en tjener? Er han født som slave? Hvorfor blir han herjet?

15 De unge løvene brølte mot ham, ropte høyt, og de ødela hans land: hans byer er brent uten innbyggere.

16 Og også folkene fra Nof og Tahpanhes har knust din krone.

17 Har du ikke brakt dette over deg selv ved å forlate Herren din Gud, da han ledet deg på veien?

18 Og nå, hva gjør du i Egypts vei for å drikke Sihors vann? Eller hva har du med assyrernes vei å gjøre, for å drikke elvens vann?

19 Din egen ondskap skal tukte deg, ditt troløse frafall skal straffe deg: Erkjenn derfor og se at det er ondt og bitrest å ha forlatt Herren din Gud, og at min frykt ikke er i deg, sier Herren, hærskarenes Gud.

20 For fra gammelt av har jeg brutt ditt åk og revet over dine bånd; likevel sa du: Jeg vil ikke tjene. På hver høyde og under hvert grønt tre vandret du omkring som en skjøge.

21 Likevel hadde jeg plantet deg som en edel vin, en hel og ren avl: Hvordan er du blitt en degenerert og fremmed vinranke for meg?

22 Selv om du vasker deg med lut og bruker mye såpe, er din skyld likevel synlig for meg, sier Herren Gud.

23 Hvordan kan du si: Jeg er ikke forurenset, jeg har ikke løpt etter Baalim? Se din vei i dalen, innse hva du har gjort: Du er en rask kamel som farer hit og dit,

24 Et villese som er vant til ørkenen, som snurper opp vinden etter sitt humør; hvem kan vende henne bort i hennes tid? De som søker henne trenger ikke anstrenge seg; i hennes måned vil de finne henne.

25 Spar din fot fra å bli barfot og din hals fra tørst; men du sa: Det er ingen håp: Nei, jeg har elsket fremmede, og dem vil jeg følge.

26 Som tyven skammer seg når han blir funnet, slik skammer Israels hus seg; de, deres konger, deres fyrster, deres prester og deres profeter,

27 Som sier til et stykke tre: Du er min far, og til en stein: Du har født meg. For de har vendt ryggen til meg og ikke ansiktet; men i nødens tid vil de si: Stå opp og frels oss.

28 Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå opp, hvis de kan frelse deg i din nød. For så mange som dine byer er, så mange er dine guder, Juda.

29 Hvorfor vil dere krangle med meg? Dere har alle syndet mot meg, sier Herren.

30 Forgjeves har jeg slått deres barn; de tok ikke imot ris: deres eget sverd har fortært deres profeter som en ødeleggende løve.

31 Å generasjon, merk dere Herrens ord. Har jeg vært en ørken for Israel? Eller et land med dyp mørke? Hvorfor sier mitt folk: Vi har herredømme; vi vil ikke komme mer til deg?

32 Kan en jomfru glemt sine smykker, eller en brud sitt brudeutstyr? Likevel har mitt folk glemt meg i dag etter dag uten tall.

33 Hvorfor gjør du dine veier så forseggjorte for å søke kjærlighet? Derfor har du også lært de onde dine veier.

34 Og på dit kleskant finnes de fattige uskyldiges blod: Jeg fant dem ikke ved hemmelig leting, men på alle disse steder.

35 Likevel sier du: Fordi jeg er uskyldig, vil hans vrede sikkert vende seg fra meg. Se, jeg skal stille deg til ansvar for at du sier: Jeg har ikke syndet.

36 Hvorfor er du så rastløs og forandrer din vei? Du skal også bli skamfull over Egypt, slik du ble skamfull over Assyria.

37 Ja, du skal dra bort med hendene på hodet: for Herren har forkastet dine tillit, og du skal ikke lykkes med dem.