1 Dere, Benjamins barn, samle dere for å flykte fra Jerusalems midte. Blås i trompeten i Tekoa, sett et ildtegn i Bet-Hakkerem. For ondt kommer fra nord, og stor ødeleggelse.

2 Jeg har sammenlignet Sions datter med en vakker og skjør kvinne.

3 Hyrdene med flokkene sine skal komme til henne. De skal slå opp teltene sine rundt omkring henne og beite hver på sitt sted.

4 Gjør dere klare til krig mot henne. Stå opp, la oss dra opp ved middagstid. Ve oss! For dagen går, og kveldsens skygger strekker seg ut.

5 Stå opp, og la oss gå om natten og ødelegge palassene hennes.

6 For slik har Herren, hærskarenes Gud, sagt: Hogg ned trær og kast opp en voll mot Jerusalem. Dette er byen som skal besøkes; hun er full av undertrykkelse i sitt indre.

7 Som en kilde flyter ut med sine vann, slik flyter hennes ondskap ut. Vold og plyndring høres i henne; stadig er sorg og sår for mine øyne.

8 La deg bli belært, Jerusalem, for at min sjel ikke skal vike fra deg; for at jeg ikke skal gjøre deg øde, et ubebodd land.

9 Så sier Herren, hærskarenes Gud: De skal samle den siste rest av Israel som en vingård; vend tilbake din hånd som en drueplukker mot kurvene.

10 Til hvem skal jeg tale og advare så de hører? Se, deres ører er uklippet, og de kan ikke høre. Se, Herrens ord er blitt dem til en skam, de har ingen glede i det.

11 Derfor er jeg fylt med Herrens vrede, jeg er trett av å holde den tilbake. Jeg vil utøse den over barna ute på gaten og over unge menns forsamling; for selv mannen med konen vil bli tatt, den gamle med han som har levd mange dager.

12 Deres hus skal bli overgitt til andre, sammen med markene og konene. For jeg vil strekke ut min hånd mot landets innbyggere, sier Herren.

13 For fra den minste til den største er alle grådige; fra profeten til presten er alle uredelige.

14 De har også helbredet mitt folks skader lettvint ved å si: Fred, fred, når det ikke er noen fred.

15 Skammet de seg når de hadde gjort avskyelighet? Nei, de skammet seg ikke i det hele tatt, og kunne ikke rødme. Derfor skal de falle med dem som faller. Når jeg straffer dem, skal de bli kastet ned, sier Herren.

16 Så sier Herren: Stå ved veiene og se, spør etter de gamle stier, hvor den gode veien er, og vandre på den, så skal dere finne ro for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.

17 Jeg satte også vektere over dere og sa: Lytt til lyden av trompeten. Men de sa: Vi vil ikke lytte.

18 Derfor, hør, dere nasjoner, og vit, du menighet, hva som er blant dem.

19 Hør, du jord: Se, jeg vil bringe ondt over dette folket, frukten av deres tanker, fordi de ikke har hørt på mine ord eller min lov, men har forkastet den.

20 Hva nytter det å bringe røkelse fra Saba og den søte rørstengelen fra et fjernt land? Deres brennoffer er ikke til behag, og deres ofre gleder meg ikke.

21 Så sier Herren: Se, jeg vil legge snublestener foran dette folket. Fedre og sønner sammen skal falle over dem, nabo og venn skal gå til grunne.

22 Så sier Herren: Se, et folk kommer fra det nordlige landet, en stor nasjon skal bli reist fra jordens ytterste kanter.

23 De tar bue og spyd, de er grusomme og viser ingen nåde. Deres stemme brøler som havet. De rir på hester, rustet til krig mot deg, Sions datter.

24 Vi har hørt nyheten om dem. Våre hender svikter, angst har grepet oss, smerte lik en kvinne i fødsel.

25 Gå ikke ut på marken og ikke gå på veien, for fiendens sverd og frykt er på alle kanter.

26 Å, mitt folks datter, ta på deg sekkestrie og velt deg i aske. Hold klage, som over en enbårne sønn, en meget bitter sorg, for ødeleggeren kommer plutselig over oss.

27 Jeg har satt deg som et tårn og en festning blant mitt folk, slik at du kan kjenne og prøve deres vei.

28 De er alle opprørske motstandere, går omkring med baktalelse. De er som kobber og jern, de er alle korrupte.

29 Belg blåser, blyet forbrukes av ilden, men smelteren smelter forgjeves, for de onde er ikke skilt ut.

30 Avvist sølv skal de kalles, for Herren har forkastet dem.