1 Og de kom over til den andre siden av sjøen, til gadarenernes land.

2 Og da han kom ut av båten, møtte det ham straks ut fra gravene en mann med en uren ånd.

3 Han hadde sitt opphold blant gravene, og ingen kunne binde ham, ikke engang med lenker.

4 For han hadde ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men lenkene hadde han revet i stykker og fotjernene slått i stykker, og ingen kunne temme ham.

5 Og alltid, dag og natt, holdt han til i fjellene og gravene og skrek og skar seg selv med steiner.

6 Men da han så Jesus på lang avstand, løp han og falt ned for ham

7 og ropte med høy røst: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Sønn av den høyeste Gud? Jeg ber deg ved Gud, pin meg ikke!»

8 For han hadde sagt til ham: «Far ut av mannen, du urene ånd!»

9 Og han spurte ham: «Hva er navnet ditt?» Og han svarte: «Mitt navn er Legion, for vi er mange.»

10 Og han ba ham inntrengende om at han ikke skulle sende dem ut av området.

11 Nå gikk det en stor flokk svin og beitet der ved fjellet.

12 Og alle de onde åndene ba ham og sa: «Send oss til svinene, så vi kan fare inn i dem.»

13 Og straks ga Jesus dem lov. Da fór de urene åndene ut og gikk inn i svinene, og hele flokken stormet utfor en bratt skråning og ned i sjøen—det var omkring to tusen—og druknet i sjøen.

14 Og de som gjette svinene, flyktet og meldte det i byen og på landet. Og folk kom ut for å se hva det var som hadde skjedd.

15 Og de kom til Jesus og så han som hadde vært besatt av djevelen som hadde hatt legionen, sitte påkledd og ved sans og samling. Og de ble redde.

16 Og de som hadde sett det, fortalte dem hvordan det hadde gått til med den besatte mannen, og også om svinene.

17 Og de begynte å be ham om å dra bort fra området deres.

18 Og da han gikk ombord i båten, ba han som hadde vært besatt om å få være med ham.

19 Men Jesus tillot ham det ikke, men sa til ham: «Gå hjem til dine egne og fortell dem hvor store ting Herren har gjort for deg, og hvordan han har vist barmhjertighet mot deg.»

20 Og han gikk av sted og begynte å forkynne i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort for ham. Og alle undret seg.

21 Da Jesus igjen hadde krysset over med båten til den andre siden, samlet en stor folkemengde seg om ham; og han var ved sjøen.

22 Og se, en av synagogens forstandere, ved navn Jairus, kom; og da han så Jesus, falt han ned ved føttene hans

23 og bønnfalt ham inderlig: «Min lille datter ligger for døden; jeg ber deg, kom og legg hendene på henne, slik at hun kan bli helbredet og få leve.»

24 Og Jesus gikk avsted med ham; og en stor folkemengde fulgte etter og presset seg om ham.

25 Og det var der en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år.

26 Hun hadde gjennomgått mye hos mange leger og brukt opp alt hun eide, uten å få hjelp; tvert imot ble det bare verre med henne.

27 Da hun hadde hørt om Jesus, kom hun bakfra inne i folkemengden og rørte ved kappen hans.

28 For hun sa: «Hvis jeg bare kan røre ved klærne hans, vil jeg bli frisk.»

29 Og med en gang stanset blødningen hennes, og hun kjente i kroppen at hun var blitt helbredet for sykdommen.

30 Jesus merket straks på seg selv at det hadde gått kraft ut fra ham. Han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?»

31 Og disiplene hans sa til ham: «Du ser vel hvordan folket trenges om deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?»

32 Men han så seg omkring for å få øye på henne som hadde gjort dette.

33 Da kom kvinnen frem, full av frykt og skjelving. Hun visste hva som var skjedd med henne. Hun falt ned for ham og fortalte ham hele sannheten.

34 Og han sa til henne: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort med fred, og vær frisk fra din plage.»

35 Mens han ennå talte, kom det bud fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger?»

36 Men Jesus hørte det som ble sagt og sa straks til synagogeforstanderen: «Vær ikke redd, bare tro!»

37 Og han tillot ingen å følge seg, bortsett fra Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.

38 Da han kom til synagogeforstanderens hus, så han oppstyret og dem som gråt og klaget høyt.

39 Og da han kom inn, sa han til dem: «Hvorfor bråker dere og gråter? Barnet er ikke dødt, hun sover.»

40 Og de lo hånlig av ham. Men han sendte dem alle ut, tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.

41 Og han grep barnets hånd og sa til henne: «Talita kumi!» som betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»

42 Med det samme stod jenta opp og gikk omkring—hun var tolv år gammel. Og de ble grepet av stor forundring.

43 Han ga dem streng beskjed om at ingen måtte få vite noe, og sa at hun skulle få noe å spise.