1 Velsignet være Herren, min styrke, som lærer mine hender å kjempe og mine fingre å føre strid.

2 Min godhet, og min festning; mitt høye tårn og min befrier; mitt skjold, han som jeg stoler på; som underlegger mitt folk under meg.

3 Herre, hva er mennesket, at du kjenner til ham? Eller menneskesønnen, at du bryr deg om ham?

4 Mennesket er lik forfengelighet: hans dager er som en skygge som svinner bort.

5 Bøy dine himler, Herre, og stig ned: rør ved fjellene, så de ryker.

6 Slyng lyn, og spred dem: skyt dine piler, og ødelegg dem.

7 Rekk ut din hånd fra det høye; befri meg og fri meg fra de store vannene, fra fremmede folks hånd;

8 Deres munn taler tomhet, og deres høyre hånd er en hånd av løgn.

9 Jeg vil synge en ny sang for deg, Gud: med psalter og et instrument med ti strenger vil jeg synge lovsanger til deg.

10 Han gir frelse til konger; han som frir David, sin tjener, fra det skadelige sverdet.

11 Befri meg og fri meg fra fremmede folks hånd, deres munn taler tomhet, og deres høyre hånd er en hånd av løgn;

12 Så våre sønner kan være som planter som vokser opp i deres ungdom; våre døtre som hjørnesteiner, meislet i likhet med et palass:

13 Så våre lagerhus kan være fulle, og gi alle slags forråd; så våre sauer kan få tusener og titusener på våre marker;

14 Så våre okser kan være sterke til arbeid; så det ikke blir noen innbrudd eller utgang, og ingen klager høres i våre gater.

15 Lykkelig er det folket som har det slik: ja, lykkelig er det folket hvis Gud er Herren.