1 Elia fra Tisjbe, som var en av innbyggerne i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren Israels Gud lever, han som jeg står foran, skal det ikke komme dugg eller regn disse årene, uten på mitt ord.

2 Og Herrens ord kom til ham og sa:

3 Gå herfra, ta veien østover, og skjul deg ved bekken Kerit, som ligger øst for Jordan.

4 Der skal du drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å sørge for mat til deg.

5 Han gikk av sted og gjorde som Herren hadde sagt. Han slo seg ned ved bekken Kerit, øst for Jordan.

6 Ravnene brakte ham brød og kjøtt om morgenen, og brød og kjøtt om kvelden; og han drakk av bekken.

7 Etter en tid tørket bekken inn, fordi det ikke kom noe regn i landet.

8 Da kom Herrens ord til ham og sa:

9 Reis deg og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å forsørge deg.

10 Så reiste han seg og dro til Sarepta. Da han kom til byporten, var det en enke som samlet ved der. Han ropte til henne og sa: Kjære, hent litt vann til meg i et kar, så jeg kan få drikke.

11 Mens hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: Jeg ber deg, ta også med et stykke brød til meg.

12 Hun svarte: Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i en krukke og litt olje i en flaske. Nå samler jeg to pinner, så jeg kan gå hjem og tilberede det for meg selv og min sønn. Vi skal spise det og deretter dø.

13 Elia sa til henne: Vær ikke redd; gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten kake til meg, og kom med den til meg. Etterpå kan du lage til deg selv og din sønn.

14 For så sier Herren, Israels Gud: Melet i krukken skal ikke ta slutt, og oljen i flasken skal ikke minke før den dagen Herren sender regn over jorden.

15 Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun, han og hennes husstand hadde mat i lang tid.

16 Melet i krukken tok ikke slutt, og oljen i flasken minket ikke, som Herren hadde sagt gjennom Elia.

17 En tid etter hendte det at sønnen til kvinnen, husets matmor, ble syk. Sykdommen ble så alvorlig at det ikke var pust igjen i ham.

18 Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet for å minne meg om min synd og føre min sønn til døden?

19 Han svarte: Gi meg sønnen din. Han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til loftet hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.

20 Der ropte han til Herren: Herre min Gud, vil du virkelig la denne enken jeg bor hos lide ved å la hennes sønn dø?

21 Han strakte seg tre ganger over barnet og ropte til Herren: Herre min Gud, jeg ber deg, la barnets liv vende tilbake til det.

22 Herren hørte Elias bønn, og barnets liv vendte tilbake, så det ble levende igjen.

23 Elia tok barnet, bar det ned fra loftet inn i huset, og ga det til moren. Han sa: Se, sønnen din lever.

24 Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du virkelig er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.