1 Da samlet Salomo de eldste i Israel, alle stammelederne og høvdingene for Israels barn hos seg i Jerusalem, for å frakte Herrens paktkiste opp fra Davids by, som er Sion.

2 Og alle mennene i Israel samlet seg hos kong Salomo ved festen i måneden Etanim, som er den sjuende måneden.

3 Alle de eldste i Israel kom, og prestene løftet opp arken.

4 De førte Herrens ark opp, sammen med sammenkomstens telt og alle de hellige redskapene som var i teltet; prestene og levittene bar dem opp.

5 Kong Salomo og hele Israels menighet, som var samlet hos ham, var med ham foran arken og ofret sauer og storfe i så stort antall at de ikke kunne telles eller regnes.

6 Prestene bar inn Herrens paktkiste til dens plass, inn i det innerste rommet i huset, til det aller helligste, under kjerubens vinger.

7 For kjerubene strakte sine vinger over plassen der arken sto, og de dekket arken og stengene ovenfra.

8 Og de skjøv ut stengene, slik at endene på stengene var synlige i det hellige rommet foran oraklet, men de var ikke synlige utenfor; og der er de til denne dag.

9 Det var ingenting i arken unntatt de to steintavlene som Moses la der ved Horeb, da Herren inngikk pakt med Israels barn etter at de kom ut av Egypt.

10 Og da prestene kom ut av det hellige stedet, fylte skyen Herrens hus.

11 Så prestene kunne ikke bli stående for å utføre tjenesten på grunn av skyen, for Herrens herlighet hadde fylt Herrens hus.

12 Da talte Salomo: Herren har sagt at han ville bo i det dype mørket.

13 Sannelig, jeg har bygd et hus for deg å bo i, et fast sted for deg å være til evig tid.

14 Og kongen vendte sitt ansikt mot hele Israels menighet og velsignet dem, mens hele Israels menighet sto.

15 Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn har talt til min far David, og med sin hånd har oppfylt hva han sa,

16 Fra den dag jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, valgte jeg ingen by ut av alle Israels stammer for å bygge et hus der mitt navn skulle være; men jeg valgte David til å være over mitt folk Israel.

17 Og i min far Davids hjerte var det et ønske om å bygge et hus for navnet til Herren, Israels Gud.

18 Og Herren sa til min far David: Det var godt at det var i ditt hjerte å bygge et hus for mitt navn.

19 Men du skal ikke bygge huset; din sønn, han som skal komme fra din kropp, han skal bygge huset for mitt navn.

20 Og Herren har oppfylt sitt ord som han talte, og jeg har reist meg i stedet for min far David og sitter på Israels trone, som Herren lovet, og har bygget huset for navnet til Herren, Israels Gud.

21 Og jeg har satt der et sted for arken, hvor Herrens pakt er, pakt som han gjorde med våre fedre da han førte dem ut av landet Egypt.

22 Og Salomo sto foran Herrens alter i nærvær av hele Israels menighet, og løftet hendene mot himmelen:

23 Og han sa: Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som deg, i himmelen ovenfor eller på jorden nedenunder, som holder pakt og viser miskunnhet mot dine tjenere som vandrer for deg av hele sitt hjerte:

24 Du som har holdt din pakt med din tjener David, min far, det du lovet ham; du talte med din munn, og ved din hånd har du oppfylt det slik som i dag.

25 Derfor bevarer nå, Herre, Israels Gud, løftet til din tjener David, min far, slik du lovet ham og sa: Det skal ikke mangle en mann i min nærhet som sitter på Israels trone, hvis bare dine barn tar vare på sin vei, så de vandrer for meg som du har vandret for meg.

26 Og nå, Israels Gud, la ditt ord bli sannhet, det ordet du talte til din tjener David, min far.

27 Men vil Gud virkelig bo på jorden? Se, himmelen og himlenes himmel kan ikke romme deg; hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd?

28 Likevel, vend ditt øre til din tjeners bønn og hans begjæring, Herre, min Gud, for å høre på ropet og bønnen din tjener bærer fremfor deg i dag:

29 At dine øyne må være åpne mot dette huset natt og dag, mot dette stedet som du har sagt: Mitt navn skal være der; at du hører på bønnen som din tjener ber mot dette stedet.

30 Motta bønnen din tjener og ditt folk Israel bærer fram når de ber mot dette stedet; hør i himlene, der hvor du bor, og når du hører, tilgi.

31 Hvis noen synder mot sin neste, og en ed blir krevd av ham for å få ham til å sverge, og eden blir brakt framfor ditt alter i dette huset:

32 Hør da i himmelen, og handle og døm dine tjenere, døm den onde ved å bringe hans gjerning over hans eget hode; og rettferdiggjør den rettferdige og gi ham etter hans rettferdighet.

33 Når ditt folk Israel blir slått ned foran fienden fordi de har syndet mot deg, og de vender tilbake til deg og bekjenner ditt navn og ber og bønnfaller deg i dette huset,

34 Hør da i himmelen, og tilgi ditt folk Israels synd, og før dem tilbake til landet du ga deres fedre.

35 Når himmelen er lukket og det ikke er regn fordi de har syndet mot deg; hvis de ber mot dette stedet, og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har tuktet dem,

36 Hør da i himmelen, og tilgi dine tjenere og ditt folk Israels synd, når du lærer dem den gode veien de skal vandre, og gi regn på ditt land som du har gitt ditt folk som arv.

37 Hvis det er hungersnød i landet, hvis det er pest, tørke, muggsopp, gresshopper, eller ødeleggende insekter; hvis deres fiende beleirer dem i landet ved deres porter; hvilken som helst plage eller sykdom det gjelder,

38 Hvilken som helst bønn eller påkallelse som gjøres av noen mann, eller av hele ditt folk Israel, som alle hver for seg kjenner sitt hjertes plager, når de rekker ut sine hender mot dette huset,

39 Hør da i himmelen ditt bosted, og tilgi, og gjør, og gi enhver etter hans veier, som du kjenner hjertet til; for du alene kjenner alle menneskenes barns hjerter,

40 Så de kan frykte deg alle de dager de lever i landet som du har gitt våre fedre.

41 Dessuten, angående en fremmed som ikke er av ditt folk Israel, men som kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld,

42 (For de skal høre om ditt store navn, din sterke hånd, og din utstrakte arm;) når han kommer og ber mot dette huset,

43 Hør da i himmelen ditt bosted, og gjør etter alt det den fremmede ber om, så alle folkene på jorden kan kjenne ditt navn og frykte deg, som ditt folk Israel gjør; og vise at dette huset jeg har bygd, er kalt med ditt navn.

44 Når ditt folk drar ut til kamp mot sine fiender, hvor som helst du sender dem, og de ber til Herren mot den byen du har valgt, og mot det huset jeg har bygd for ditt navn,

45 Hør da i himmelen deres bønn og deres påkallelse, og oppretthold deres sak.

46 Hvis de synder mot deg, for det finnes ikke et menneske som ikke synder, og du blir vred på dem og overgir dem til fienden, så de blir bortført som fanger til fiendens land, enten langt borte eller nært;

47 Men hvis de kommer til seg selv i landet hvor de er ført bort som fanger, omvender seg og bønnfaller deg i fiendens land der de er tatt til fange, og sier: Vi har syndet, handlet ondt og gjort urett,

48 Og hvis de vender tilbake til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i fiendens land som har ført dem bort som fanger, og ber til deg mot deres land som du har gitt deres fedre, den byen du har valgt, og huset jeg har bygd for ditt navn,

49 Hør da deres bønn og påkallelse i himmelen, ditt bosted, og oppretthold deres sak,

50 Og tilgi ditt folk som har syndet mot deg, og alle deres overtredelser som de har forbrutt seg med mot deg, og gi dem medfølelse fra dem som har ført dem bort som fanger, så de har medfølelse med dem.

51 For de er ditt folk og din arv, som du har ført ut av Egypts land, fra jernovnen.

52 La dine øyne være åpne mot din tjeners bønn og ditt folk Israels bønn, for å høre på dem når de roper til deg.

53 For du har utskilt dem fra alle jordens folk som din arv, som du talte ved din tjener Moses' hånd, da du førte våre fedre ut av Egypt, Herre Gud.

54 Da Salomo var ferdig med å be hele denne bønnen og påkallelsen til Herren, reiste han seg opp fra Herrens alter, der han hadde knelt på sine knær med hendene løftet opp mot himmelen.

55 Han sto og velsignet hele Israels menighet med høy røst, og sa:

56 Velsignet være Herren, som har gitt hvile til sitt folk Israel, i henhold til alt han lovet; ikke ett ord har slått feil av alle hans gode løfter, som han lovet ved sin tjener Moses' hånd.

57 Herren vår Gud være med oss, som han var med våre fedre; la ham ikke forlate oss eller forsake oss,

58 For at han må bøye våre hjerter mot ham, for å vandre i alle hans veier, og holde hans bud, hans forskrifter og hans dommer, som han befalte våre fedre.

59 La disse ord som jeg har bedt foran Herren, være nær ved Herren vår Gud dag og natt, for å opprettholde sin tjeners sak og sitt folk Israels sak etter det som er nødvendig hver dag,

60 Så alle folkene på jorden kan vite at Herren er Gud, og at det ikke er noen annen.

61 La derfor deres hjerter være fullkomne for Herren vår Gud, til å vandre i hans forskrifter og holde hans bud, som denne dag.

62 Kongen og hele Israel med ham ofret ofre foran Herren.

63 Salomo bar fram fredsofre som han ofret til Herren, to og tyve tusen okser og hundre og tyve tusen sauer. Slik innviet kongen og hele Israels folk Herrens hus.

64 Samme dag innviet kongen midtpartiet av forgården foran Herrens hus, for der bar han fram brennoffer, grødeoffere og fettstykkene av fredsofrene, for det bronsealteret foran Herren var for lite til å romme brennofferene, grødeoffene og fettstykkene av fredsofrene.

65 På den tiden holdt Salomo en stor fest, og hele Israel var med ham, en stor forsamling fra inngangen til Hamat til Egyptens bekk, for Herrens, vår Guds ansikt i sju dager og sju dager, i alt fjorten dager.

66 På den åttende dagen sendte han folket bort, og de velsignet kongen og dro hjem til sine telt, glade og lykkelige i hjertet for all den godhet Herren hadde vist David, sin tjener, og sitt folk Israel.