1 Da sang Moses og Israels barn denne sangen til Herren og sa: Jeg vil synge til Herren, for han har triumfert herlig. Hesten og dens rytter har han kastet i havet.

2 Herren er min styrke og min sang, og han har blitt min frelse. Han er min Gud, og jeg vil berede ham en bolig; min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.

3 Herren er en stridsmann; Herren er hans navn.

4 Faraos vogner og hans hær har han kastet i havet; hans utvalgte førere er druknet i Rødehavet.

5 Dypene har dekket dem; de sank til bunns som en stein.

6 Din høyre hånd, Herre, er herlig i makt; din høyre hånd, Herre, har knust fienden.

7 Med din store høyhet har du kastet ned dem som reiste seg mot deg; du sendte din vrede, som fortærte dem som halm.

8 Ved pusten fra din nese samlet vannene seg, flommene stod opprett som en haug, og dybdene stivnet i hjertet av havet.

9 Fienden sa: Jeg vil forfølge, jeg vil innhente, jeg vil dele byttet; min lyst skal tilfredsstilles på dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal tilintetgjøre dem.

10 Du blåste med din vind, havet dekket dem; de sank som bly i de mektige vannene.

11 Hvem er som du, Herre, blant gudene? Hvem er som du, herlig i hellighet, fryktinngytende i lovprisninger, gjør under?

12 Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem.

13 I din miskunn har du ført det folk du har gjenløst; du har ledet dem med din styrke til din hellige bolig.

14 Folkene skal høre og bli redde; sorg skal gripe Palestinas innbyggere.

15 Da skal Edoms fyrster bli forferdet; Moabs mektige menn, skal skjelve; alle Kanaans innbyggere skal smelte bort.

16 Frykt og redsel skal falle over dem; på grunn av din sterke arm skal de bli stille som en stein, til ditt folk går over, Herre, til folket går over, som du har vunnet.

17 Du skal føre dem og plante dem på ditt arvs hellige fjell, på det sted, Herre, som du har gjort klart for deg å bo, i helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt.

18 Herren skal regjere for evig og alltid.

19 For Faraos hester gikk med hans vogner og hans ryttere inn i havet, og Herren lot havets vann komme tilbake over dem; men Israels barn vandret på tørt land midt i havet.

20 Og profetinnen Miriam, Arons søster, tok en tamburin i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne med tamburiner og danser.

21 Og Miriam svarte dem: Syng til Herren, for han har triumfert herlig; hesten og dens rytter har han kastet i havet.

22 Så ledet Moses Israel fra Rødehavet, og de gikk ut i ørkenen Sur; og de gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.

23 Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke av vannet i Mara, for det var bittert; derfor kalte de stedet Mara.

24 Og folket klaget til Moses og sa: Hva skal vi drikke?

25 Da ropte han til Herren; og Herren viste ham et tre, som han kastet i vannet, og vannet ble søtt. Der satte Herren en forskrift og en lov for dem, og der prøvde han dem.

26 Og han sa: Om du lydig lytter til Herrens, din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og lytter til hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommene som jeg la på egypterne; for jeg er Herren som helbreder deg.

27 Så kom de til Elim, hvor det var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.