1 Og Herren sa til Moses: Dra av sted herfra, du og folket som du har ført opp fra landet Egypt, til landet som jeg lovet Abraham, Isak og Jakob å gi til deres etterkommere.

2 Og jeg vil sende en engel foran deg; og jeg vil drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.

3 Til et land som flyter av melk og honning, for jeg vil ikke dra opp midt iblant deg, siden du er et stivnakket folk, slik at jeg ikke utrydder dere på veien.

4 Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.

5 For Herren hadde sagt til Moses: Si til Israels barn: Dere er et stivnakket folk; hvis jeg kom midt iblant dere et øyeblikk, ville jeg utslette dere. Legg derfor bort deres smykker, så jeg vet hva jeg vil gjøre med dere.

6 Og Israels barn tok av seg sine smykker ved Horebs fjell.

7 Og Moses tok teltet og satte det opp utenfor leiren, et godt stykke unna, og kalte det møteteltet. Alle som søkte Herren, gikk ut til møteteltet utenfor leiren.

8 Og hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og sto ved inngangen til sitt telt og så etter Moses til han gikk inn i teltet.

9 Og når Moses gikk inn i teltet, senket skystøtten seg og sto ved inngangen til teltet, og Herren talte med Moses.

10 Og hele folket så skystøtten stå ved teltets inngang, og hele folket reiste seg og tilba, hver ved inngangen til sitt telt.

11 Og Herren talte med Moses ansikt til ansikt, som en mann snakker med sin venn. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, forlot ikke teltet.

12 Og Moses sa til Herren: Se, du sier til meg: Før dette folket opp, men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne.

13 Og nå ber jeg deg, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vis meg din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne, og husk at dette folket er ditt folk.

14 Og han sa: Mitt nærvær skal gå med deg, og jeg vil gi deg hvile.

15 Og han sa til ham: Hvis ditt nærvær ikke går med oss, så før oss ikke opp herfra.

16 Hvordan skal vi erfare at jeg og ditt folk har funnet nåde for dine øyne? Er det ikke ved at du går med oss? Da vil jeg og ditt folk bli adskilt fra alle folkene på jordens overflate.

17 Og Herren sa til Moses: Også dette, som du har bedt om, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.

18 Og han sa: Jeg ber deg, vis meg din herlighet.

19 Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg, og jeg vil forkynne Herrens navn for deg; jeg viser nåde mot dem jeg vil vise nåde, og barmhjertighet mot dem jeg vil vise barmhjertighet.

20 Men han sa: Du kan ikke se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.

21 Og Herren sa: Se, det er et sted ved meg, og du skal stå på klippen.

22 Og når min herlighet går forbi, vil jeg sette deg i åpningen av klippen og dekke deg med min hånd mens jeg går forbi.

23 Deretter vil jeg fjerne min hånd, og du skal se min rygg, men mitt ansikt skal ikke sees.