1 Lytt til meg, dere kyster, og hør, dere folk langveisfra! Herren kalte meg fra mors liv; fra min mors indre nevnte han mitt navn.

2 Han gjorde min munn som et skarpt sverd, i skyggen av sin hånd skjulte han meg. Han gjorde meg til en polert pil, i sitt kogger gjemte han meg.

3 Han sa til meg: Du er min tjener, Israel, ved deg skal jeg bli herliggjort.

4 Da sa jeg: Jeg har strevd forgjeves, jeg har brukt min kraft for intet og til ingen nytte. Men min rett er hos Herren, og min lønn er hos min Gud.

5 Og nå sier Herren, han som dannet meg fra mors liv til å være sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham: Selv om Israel ikke samles, skal jeg likevel bli æret i Herrens øyne, og min Gud skal være min styrke.

6 Han sa: Det er lett for deg å være min tjener til å reise opp Jakobs stammer og gjenopprette de bevarte av Israel. Jeg vil også gi deg som et lys for hedningene, for at min frelse skal nå til jordens ende.

7 Så sier Herren, Israels Gjenløser, hans Hellige, til den som er foraktet av menneskene, til ham som nasjonen avskyr, til tjeneren hos herskere: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal også tilbe, på grunn av Herren som er trofast, Israels Hellige, som har utvalgt deg.

8 Så sier Herren: I en nådetid har jeg hørt deg, og på frelsens dag har jeg hjulpet deg. Jeg vil bevare deg og gi deg som en pakt for folket, for å gjenreise landet og gi dem de øde arv.

9 For at du kan si til fanger: Gå ut! Til dem som er i mørke: Vis dere! De skal finne beite langs veiene, og deres beitemarker skal være på alle høye steder.

10 De skal ikke sulte eller tørste, verken heten eller solen skal ramme dem. For han som forbarmer seg over dem, skal lede dem, også ved vannkilder skal han føre dem.

11 Jeg vil gjøre alle mine fjell til en vei, og mine veier skal bli opphøyd.

12 Se, disse skal komme langveisfra; og se, noen fra nord og fra vest, og noen fra Sinims land.

13 Syng, himler, og vær glad, jord, bryt ut i sang, fjell! For Herren har trøstet sitt folk og vil barmhjertighet over sine lidende.

14 Men Sion sa: Herren har forlatt meg, min Herre har glemt meg.

15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke har medfølelse med livsfrukten sin? Selv om de skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.

16 Se, jeg har gravert deg på mine henders flater; dine murer er alltid foran meg.

17 Dine barn skynde seg tilbake; dine ødeleggere og de som la deg øde, skal dra bort fra deg.

18 Løft dine øyne og se rundt omkring: Alle samler seg og kommer til deg. Så sant jeg lever, sier Herren, skal du kle deg med dem alle som med et smykke, og binde dem om deg som en brud.

19 For dine øde steder og dine ødelagt områder, og ditt eget ødelagte land, skal nå være for trangt for dem som bor der, og de som ødela deg, skal være langt borte.

20 Barna, som du skal ha etter at du har mistet de andre, skal si i dine ører: Stedet er for trangt for meg; gi plass til meg så jeg kan bo her.

21 Da skal du si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse? Jeg har mistet mine barn og er forlatt, en fange og hjemløs. Hvem har fostret opp disse? Se, jeg var alene; hvor har de vært?

22 Så sier Herren Gud: Se, jeg vil løfte min hånd til folkene og reise min standard for folkene, og de skal bringe dine sønner i sine armer, og dine døtre skal bli båret på deres skuldre.

23 Konger skal være dine fosterfedre, og deres dronninger dine pleiemødre; de skal bøye seg for deg med ansiktet mot jorden og slikke støvet av dine føtter. Da skal du vite at jeg er Herren; for de som venter på meg, skal ikke bli skuffet.

24 Skal byttet bli tatt fra den mektige, eller den lovlige fange bli befridd?

25 Men så sier Herren: Selv fangene til den mektige skal tas bort, og byttet fra den grusomme skal bli befridd. For jeg vil stride med dem som strider mot deg, og jeg vil redde dine barn.

26 Jeg vil la dem som undertrykker deg, spise sitt eget kjøtt, og de skal bli drukne av sitt eget blod som av søt vin. Da skal alt kjød vite at jeg, Herren, er din Frelser og din Gjenløser, Jakobs mektige.