Jobs bok 31:38
Om mitt land roper mot meg, eller om furer klager likeledes;
Om mitt land roper mot meg, eller om furer klager likeledes;
Hvis mitt land roper mot meg, og dets furer også klager;
Om min jord roper mot meg, og dens furer sammen gråter,
Hvis min jord roper mot meg, og dens furer gråter sammen,
Hvis jorden min roper mot meg, og dens furer gråter sammen;
Om mitt land skriker mot meg, eller furer også klager;
Hvis landet mitt roper mot meg, eller at furen også klager;
Hvis landet mitt roper imot meg, og dets furer gråter sammen,
Om min jord roper i klage mot meg, og dens furer gråter sammen,
Hvis jorden min roper imot meg, eller om furegrøftene klager;
Om mitt land roper mot meg, eller om furer klager likeledes;
Hvis mitt land klager over meg og dets furer gråter sammen,
If my land cries out against me and its furrows weep together,
Hvis min jord roper over meg, og dens furer gråter sammen,
Dersom mit Land raaber imod mig, og dets Furer græde tilsammen,
If my land cry against me, or that the furrows likewise thereof complain;
Om mitt land ropte mot meg, og furene også klaget;
If my land cries against me, or its furrows likewise complain;
Hvis mitt land skriker mot meg, Og furerne klager i det;
Hvis jorden skriker imot meg, og dens furer gråter sammen,
Hvis min jord skriker mot meg, og furerne gråter sammen;
Om mitt land har klaget mot meg, eller den pløyde jord sørget;
But yf case be that my londe crie agaynst me, or yt the forowes therof make eny complaynte:
If my lande cry against me, or the furrowes thereof complayne together,
But if case be that my lande crye against me, or that the forowes thereof make any complaynt:
If my land cry against me, or that the furrows likewise thereof complain;
If my land cries out against me, And the furrows of it weep together;
If against me my land doth cry out, And together its furrows weep,
If my land crieth out against me, And the furrows thereof weep together;
If my land crieth out against me, And the furrows thereof weep together;
If my land has made an outcry against me, or the ploughed earth has been in sorrow;
If my land cries out against me, and its furrows weep together;
Job’s Final Solemn Oath“If my land cried out against me and all its furrows wept together,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
39Om jeg har spist fruktene av det uten betaling, eller har fått eierne til å miste livet;
37Jeg ville erklære for ham antallet av mine skritt; som en fyrste ville jeg gå nær til ham.
7Om mitt skritt har veket fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øyne, og om noe flekk har heftet ved mine hender;
8da la meg så, og en annen fortære; ja, la min avkom bli rykket opp med roten.
12For det er en ild som fortærer til undergang og ville ødelegge all min fremgang.
13Om jeg har foraktet klagen til min tjener eller tjenestepike, når de klagde mot meg;
14hva skal jeg da gjøre når Gud reiser seg? Og når han besøker, hva skal jeg svare ham?
4Er min klage til et menneske? Og hvis det er slik, hvorfor skulle ikke min sjel bli urolig?
7Se, jeg roper på grunn av urett, men jeg blir ikke hørt; jeg roper høyt, men det er ingen rettferdighet.
8Han har sperret min vei så jeg ikke kan passere, og han har lagt mørke på mine stier.
5Hvis dere virkelig vil forstørre dere selv mot meg og kritisere meg for min vanære,
24For mitt sukk kommer før jeg spiser, og mine klager blir strømmet ut som vann.
18Å jord, dekk ikke mitt blod, og la ikke mitt skrik være uten ekko.
40Slik var det; i dag ble jeg spist opp av tørke, og frosten om natten; og søvnen forlot mine øyne.
25Gråt ikke jeg for den som var i nød? Var ikke min sjel bedrøvet for den fattige?
35Å, om noen ville høre meg! Se, mitt ønske er at Den Allmektige vil svare meg, og at min motstander hadde skrevet en bok.
31Min harpe er gjort om til sorg, og min fløyte til gråtens røst.
3Plogmenn har pløyd på min rygg, de har laget lange furer.
16For jeg sa: Hør meg, ellers vil de glede seg over meg; når min fot glir, gjør de seg store mot meg.
17For jeg er nær ved å falle, og min sorg er alltid foran meg.
18For jeg vil bekjenne min misgjerning, jeg vil sørge over min synd.
16Om jeg har holdt tilbake det den fattige ønsket, eller hvis jeg har forårsaket at enkers øyne sviktet;
2Selv i dag er min klage bitter; min smerte er tyngre enn min klage.
28Derfor får de de fattiges rop til å nå ham, og han hører de nødslidendes klage.
17Frøene er tørket opp under sine klumper, lagerhusene er øde, låvene er revet ned; for kornet er visnet.
18Hvor dyrene stønner! Buskapens flokker er forvirret, fordi de ikke har noen beitemarker; ja, saueflokkene er gjort øde.
19Å, Herre, til deg roper jeg: For ilden har ødelagt markenes beitemarker, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
19Hvem er det som vil stride med meg? For nå, hvis jeg tier, vil jeg oppgi ånden.
19Om jeg har sett noen gå til grunne for mangel på klær, eller noen fattige uten å ha dekke;
20Om hans kropp ikke har velsignet meg, og om han ikke ble varm med ullen fra mine sauer;
11Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels angst; jeg vil klage i min ånds bitterhet.
15Hva skal jeg si? Han har både talt til meg, og selv har han gjort det: jeg skal gå stille alle mine år i mitt hjertes bitterhet.
2Vær oppmerksom mot meg, hør meg: Jeg sørger i min klage og roper høyt.
3Å Herre, min Gud, hvis jeg har gjort dette; hvis det er urettferdighet i mine hender;
31Likevel vil du kaste meg i grøften, og mine egne klær vil avsky meg.
4Ser han ikke mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
18Når jeg skulle trøste meg selv mot sorg, er mitt hjerte svakt i meg.
2Jeg helte ut min klage foran ham; jeg la frem min nød for ham.
31Derfor vil jeg skrike for Moab, og jeg vil rope for hele Moab. Mitt hjerte skal sørge for mennene i Kir-Heres.
9Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød; mine øyne svinner bort av sorg, ja, min sjel og mitt kropp.
10For mitt liv svinner bort i sorg, og mine år i sukk; min styrke svikter på grunn av min urett, og mine ben tæres.
8Også når jeg roper og skriker, stenger han ute min bønn.
9Han har stengt mine veier med hugget stein, han har gjort mine stier krokete.
20Mine venner håner meg, men mitt øye fyller seg med tårer til Gud.
17Men hvis dere ikke vil høre det, skal sjelen min gråte i hemmelighet for deres stolthet; og mine øyne skal gråte tungt, og renne over med tårer, fordi Herrens flokk blir ført bort i fangenskap.
25om jeg har gledet meg fordi min rikdom var stor, og fordi min hånd hadde skaffet mye;
12Hør min bønn, Herre, og lytt til mitt rop; vær ikke taus ved mine tårer, for jeg er en fremmed hos deg, en gjest som alle mine fedre var.
28Jeg gikk sørgende uten solen: jeg sto opp og ropte i forsamlingen.
29Om jeg gledet meg over ødeleggelsen av han som hatet meg, eller løftet meg opp da onde ting skjedde med ham:
14Hvis jeg synder, merker du meg, og du vil ikke frikjenne meg fra min misgjerning.