1 Gud, min lovsangs Gud, vær ikke stille.
2 For munnen til de onde og løgnens munn er åpnet mot meg; de har snakket mot meg med en løgnaktig tunge.
3 De har omringet meg med hatefulle ord og kjempet mot meg uten grunn.
4 For min kjærlighet er de mine motstandere; men jeg gir meg til bønn.
5 De har gjengjeldt meg ondt for godt, og hat for min kjærlighet.
6 La en ond mann stå over ham, og la Satan stå ved hans høyre hånd.
7 Når han blir dømt, la ham bli fordømt, og la hans bønn bli til synd.
8 La hans dager bli få, og la en annen ta hans embete.
9 La hans barn bli farløse og hans kone enke.
10 La barna hans vandre om som tiggere, la dem søke sitt brød i deres øde steder.
11 La utpresseren ta alt han eier, og la fremmede plyndre hans arbeid.
12 La ingen vise nåde mot ham, og la ingen ha medfølelse med hans farløse barn.
13 La hans etterkommere bli utryddet; og la hans navn bli slettet i den neste generasjonen.
14 La hans fedres misgjerning bli husket hos Herren; la ikke hans mors synd bli utslettet.
15 La dem være for Herrens åsyn konstant, så han kan utslette minnet om dem fra jorden.
16 Fordi han ikke husket å vise barmhjertighet, men forfulgte den fattige og trengende mann, til og med for å drepe den som var knust i hjertet.
17 Siden han elsket forbannelser, la dem komme over ham; som han ikke brydde seg om velsignelser, la dem være langt fra ham.
18 Som han kledde seg med forbannelse som en kappe, la det derfor trenge inn i hans innvoller som vann, og som olje inn i hans ben.
19 La det være som drakten som dekker ham, og som et belte han alltid bærer.
20 La dette være min belønning fra Herren, og for dem som taler ondt mot min sjel.
21 Men gjør du for meg, Gud Herren, for ditt navns skyld; fordi din nåde er god, befri du meg.
22 For jeg er fattig og trengende, og mitt hjerte er såret innen i meg.
23 Jeg er borte som skyggen når den forsvinner; jeg er vaklende som en gresshoppe.
24 Mine knær er svake på grunn av faste, og min kropp har mistet fett.
25 Jeg har også blitt til spott for dem; når de ser på meg, rister de på hodet.
26 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter din nåde:
27 At de må vite at dette er din hånd; at du, Herre, har gjort det.
28 La dem forbanne, men velsign du; når de reiser seg, la dem bli til skamme, men la din tjener glede seg.
29 La mine motstandere bli kledd med skam, og la dem dekke seg med forvirring som med en kappe.
30 Jeg vil sterkt prise Herren med min munn; ja, jeg vil prise ham blant de mange.
31 For han skal stå ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.