1 HERRE, du har ransaket meg og kjent meg.

2 Du vet når jeg sitter og når jeg reiser meg; du forstår mine tanker langt borte fra.

3 Du omgir min vei og mitt leie, og er kjent med alle mine veier.

4 For det er ikke et ord på min tunge, se, HERRE, uten at du vet alt om det.

5 Du omslutter meg bakfra og forfra, og legger din hånd på meg.

6 Denne kunnskapen er for underfull for meg; den er for høy, jeg kan ikke fatte den.

7 Hvor skal jeg gå bort fra din ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt nærvær?

8 Hvis jeg stiger opp til himmelen, er du der; hvis jeg dekker mitt leie i dødsriket, se, du er der.

9 Hvis jeg tar morgenrødens vinger og bosetter meg ved havets ytterste grense,

10 så vil også der din hånd lede meg, og din høyre hånd holde meg fast.

11 Hvis jeg sier, Sikkert skal mørket dekke meg; selv natten skal være lys rundt meg.

12 Ja, mørket skjuler ikke for deg, men natten lyser som dagen; mørket og lyset er like for deg.

13 For du har skapt mine nyrer; du strikket meg sammen i min mors liv.

14 Jeg vil prise deg, for jeg er skremmende og underfullt laget. Underfulle er dine gjerninger, og min sjel vet det så vel.

15 Mitt vesen var ikke skjult for deg da jeg ble dannet i det skjulte, og vevd sammen i jordens dyp.

16 Dine øyne så meg da jeg ennå var foster; i din bok var de alle skrevet opp, de dager som ble fastsatt, da ingen av dem var kommet.

17 Hvor dyrebare er dine tanker for meg, Gud! Hvor stor er summen av dem!

18 Hvis jeg skulle telle dem, er de flere enn sanden; når jeg våkner, er jeg fortsatt hos deg.

19 For visst vil du slå de onde ned, Gud: dra bort fra meg, dere blodtørstige menn!

20 For de taler mot deg i ondskap, og dine fiender misbruker ditt navn.

21 Skulle jeg ikke hate dem, HERRE, som hater deg? Og har jeg ikke avsky for de som reiser seg mot deg?

22 Jeg hater dem med et fullkomment hat; jeg regner dem som mine fiender.

23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte; prøv meg, og kjenn mine tanker.

24 Og se om det er noen ond vei i meg, og led meg på den evige veien.