1 Jeg ventet tålmodig på Herren; han bøyde seg ned til meg og hørte mitt rop.

2 Han førte meg opp fra en forferdelig grop, opp fra den dype leiren, og satte mine føtter på en klippe, og gjorde mine skritt faste.

3 Han har lagt en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud: mange skal se det og frykte, og de skal sette sin lit til Herren.

4 Salig er den mann som setter sin lit til Herren, og ikke vender seg til de stolte, eller til dem som avviker til løgner.

5 Mange, Herre, min Gud, er dine underfulle verk som du har gjort, og dine tanker mot oss: de kan ikke telles; ville jeg fortelle og tale om dem, er de flere enn de kan telles.

6 Slaktoffer og gave ønsket du ikke; mine ører har du åpnet: brennoffer og syndoffer krevde du ikke.

7 Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg,

8 Jeg gleder meg til å gjøre din vilje, min Gud; ja, din lov er i mitt hjerte.

9 Jeg har forkynt rettferdighet i den store forsamlingen: se, jeg har ikke holdt mine lepper tilbake, Herre, du vet.

10 Jeg har ikke gjemt din rettferdighet i mitt hjerte; jeg har lagt for dagen din trofasthet og din frelse: jeg har ikke skjult din kjærlighet og din sannhet for den store forsamlingen.

11 Hold ikke tilbake din barmhjertighet fra meg, Herre: la din kjærlighet og din sannhet alltid bevare meg.

12 For utallige onde ting har omringet meg: mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke klarer å se opp; de er flere enn hårene på mitt hode: derfor svikter mitt hjerte meg.

13 Herre, se nådig til å redde meg: Herre, skynd deg å hjelpe meg.

14 La dem bli til skamme og forvirret som søker å ødelegge meg; la dem vike tilbake og bli ydmyket som ønsker meg ondt.

15 La dem bli øde som en belønning for deres skam, de som sier til meg, Haha, haha.

16 Måtte alle som søker deg, glede seg og fryde seg i deg: måtte de som elsker din frelse alltid si: Herren være opphøyet.

17 Men jeg er fattig og i nød; likevel tenker Herren på meg: du er min hjelp og min befrier; vent ikke, min Gud.