1 Som hjorten skriker etter rennende vann, slik skriker min sjel etter deg, Gud.

2 Min sjel tørster etter Gud, den levende Gud. Når skal jeg få komme og tre fram for Gud?

3 Mine tårer er min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?

4 Når jeg tenker på dette, utøser jeg min sjel i meg; for jeg pleide å vandre med menneskemengden, jeg gikk med dem til Guds hus, med jubel og lovprisning, med en mengde som feiret høytid.

5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham for hans frelsende nærvær.

6 Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.

7 Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall; alle dine bølger og brenninger har gått over meg.

8 Men Herren vil sende sin miskunnhet om dagen, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til min livs Gud.

9 Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?

10 Som et sverd i min kropp håner fiendene mine meg, mens de daglig sier til meg: Hvor er din Gud?

11 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.