1 Gud, du har forkastet oss, du har spredt oss, du har vært misfornøyd; vend deg tilbake til oss.

2 Du har fått jorden til å skjelve; du har brutt den opp: leg brekkene der; for den rister.

3 Du har vist ditt folk harde ting; du har gitt oss vin av forundring å drikke.

4 Du har gitt et banner til dem som frykter deg, for at det skal vises for sannhetens skyld. Sela.

5 For at dine elskede kan bli frelst; frels med din høyre hånd, og hør meg.

6 Gud har talt i sin hellighet; jeg vil glede meg, jeg vil dele ut Sikem, og måle opp Sukkot-dalen.

7 Gilead er min, og Manasse er min; Efraim er også forsvarsverket for mitt hode; Juda er min lovgiver;

8 Moab er mitt vaskefat; over Edom vil jeg kaste min sko: Filistia, juble du på grunn av meg.

9 Hvem vil føre meg inn i den sterke byen? Hvem vil lede meg til Edom?

10 Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer?

11 Gi oss hjelp fra trengsel: for menneskers hjelp er forgjeves.

12 Gjennom Gud skal vi gjøre store ting; for det er han som vil trampe ned våre fiender.