1 Da betraktet jeg alt dette i mitt hjerte for å kunne erklære dette: De rettferdige og de vise, samt deres verk, er i Guds hånd. Ingen vet verken kjærlighet eller hat ut fra alt som er foran dem.

2 Alt skjer likt for alle: det er én skjebne for den rettferdige og for den onde, for den gode, den rene og den urene; for den som ofrer, og for den som ikke ofrer: som det går den gode, så går det synderen; og den som sverger, som den som frykter ed.

3 Dette er en ondskap blant alt som gjøres under solen, at det finnes én skjebne for alle. Ja, også menneskenes hjerter er fulle av ondskap, og galskap er i deres hjerter mens de lever, og etterpå går de til de døde.

4 For den som er forent med alle de levende, er det håp; for en levende hund er bedre enn en død løve.

5 For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting; heller ikke har de lenger noen belønning, for deres minne er glemt.

6 Også deres kjærlighet, deres hat og deres misunnelse er nå forsvunnet; de har ingen del lenger for alltid i noe som gjøres under solen.

7 Gå du din vei, spis ditt brød med glede, og drikk ditt vin med et muntert hjerte; for Gud har nå godtatt dine verk.

8 La dine klær alltid være hvite, og la ikke ditt hode mangle salve.

9 Lev med glede med den kvinnen du elsker alle de dager av ditt forgjengelige liv, som han har gitt deg under solen, alle dine forgjengelige dager; for dette er din del i livet, og i ditt arbeid som du strever med under solen.

10 Alt dine hender finner å gjøre, gjør det med din kraft; for det er ingen verk, ingen plan, ingen kunnskap eller visdom i graven, hvor du går.

11 Jeg vendte tilbake og så under solen, at kappløpet ikke er for de raske, ei heller er kampen for de sterke, heller ikke brød for de vise, eller rikdom for de kloke, ei heller nåde for de dyktige; for tid og tilfeldighet møter dem alle.

12 For mennesket kjenner heller ikke sin tid: som fiskene som blir fanget i et ondskapsfullt nett, og som fuglene som blir fanget i en snare, slik blir menneskene fanget i en ond tid, når det plutselig faller over dem.

13 Denne visdommen så jeg også under solen, og den syntes stor for meg:

14 Det var en liten by, og få menn i den; og en stor konge kom mot den, omringet den og bygde store murer mot den.

15 Nå ble det funnet i den en fattig, vis mann, og han reddet byen ved sin visdom; likevel glemte ingen den samme fattige mannen.

16 Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke; men den fattiges visdom er foraktet, og hans ord blir ikke hørt.

17 De vises ord høres i stillhet, mer enn skriket til en hersker blant dårer.

18 Visdom er bedre enn krigsvåpen; men én synder ødelegger mye godt.