1 Mot Moab sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve deg, Nebo, for det er ødelagt! Kiriataim er forvirret og tatt; Misgab er forvirret og ute av stand.

2 Det er ikke lenger noen lovprisning av Moab. I Hesjbon har de planlagt ondskap mot den. Kom, la oss utslette den fra å være et folk. Du, Madmen, skal også bli kuttet ned; sverdet skal forfølge deg.

3 En røst av gråt skal høres fra Horonaim, plyndring og stor ødeleggelse.

4 Moab er ødelagt; de små har fått ropet om hjelp til å høres.

5 For på oppstigningen til Luhit går gråt uopphørlig opp; for på nedstigningen til Horonaim har fiendene hørt et rop om ødeleggelse.

6 Flykt, redd livene deres og vær som busken i ørkenen.

7 For siden du har stolt på dine gjerninger og dine skatter, skal du også bli tatt. Chemosh skal gå i fangenskap, sammen med sine prester og høvdinger.

8 Ødeleggeren skal komme over hver by, og ingen by skal unnslippe. Dalen skal gå til grunne, og sletten skal bli ødelagt, som Herren har talt.

9 Gi vinger til Moab, så den kan flykte og unnslippe; for byene skal bli øde, uten noen som bor i dem.

10 Forbannet er den som gjør Herrens verk svikefullt, og forbannet er den som holder tilbake sitt sverd fra blod.

11 Moab har vært trygg fra sin ungdom, og har blitt værende på sine bunnfall. Den har ikke blitt tømt fra kar til kar, og den har ikke gått i fangenskap. Derfor har dens smak blitt i den, og dens duft er ikke endret.

12 Se, dager kommer, sier Herren, hvor jeg skal sende omstreifere som skal få den til å vandre, og de skal tømme dens kar og knuse deres mugger.

13 Moab skal bli skamfull over Chemosh, slik Israels hus ble skamfull over Betel, deres tilflukt.

14 Hvordan kan dere si: Vi er sterke menn, mæktige i kamp?

15 Moab er ødelagt og har gått opp fra sine byer; dens utvalgte unge menn har gått ned til slaktingen, sier kongen, Herren, hærskarenes Gud.

16 Moabs nød er nær å komme, og dens trengsel skynder seg raskt.

17 Alle som er rundt den, klag over den; og alle som kjenner dens navn, si: Hvordan er den sterke staven brutt, den vakre staven!

18 Du datter som bor i Dibon, kom ned fra din ære, og sitt i tørst. For ødeleggeren av Moab skal komme over deg, og han skal ødelegge dine festninger.

19 Du som bor i Aroer, stå ved veien og speid; spør han som flyr, og hun som unnslipper, si: Hva har skjedd?

20 Moab er gjort til skamme; for den er brutt sammen. Hyl og gråt, fortell det i Arnon, for Moab er ødelagt.

21 Dommen er kommet over slettelandet; over Holon, Jahaza, og Mefa'at,

22 over Dibon, Nebo, og Bet-Diblataim,

23 over Kiriataim, Bet-Gamul, og Bet-Meon,

24 over Kerijot, Bosra, og over alle byer i Moabs land, både fjerne og nære.

25 Moabs horn er kuttet av, og dens arm er brutt, sier Herren.

26 Gjør den drukken! For den har overmot mot Herren; Moab skal velte seg i sitt eget spy og også bli til latter.

27 Var ikke Israel til latter for deg? Ble han funnet blant tyver, siden du snakket om ham, hoppet du av glede?

28 Dere som bor i Moab, forlat byene, og bosett dere i klippen, og vær som duen som bygger sitt rede på sidene av dype hull.

29 Vi har hørt om Moabs stolthet, svært arrogant, om den store høyheten, stoltheten og hjertehøyden.

30 Jeg kjenner hans vrede, sier Herren; men det skal ikke skje på den måten; hans skryt skal ikke bli oppfylt.

31 Derfor vil jeg gråte over Moab, og jeg vil rope over hele Moab; mitt hjerte skal sørge for mennene i Kir-Heres.

32 Vinrankene i Sibma, jeg vil gråte for deg med gråten fra Ja’zer. Dine plantinger er gått over havet, de når til Ja’zer. Ødeleggeren har falt over dine sommerfrukter og din vingård.

33 Glede og fryd er tatt bort fra overflodens land, og fra Moabs land; og jeg har fått vinen til å svikte fra vinpressene. Ingen skal tråkke med rop, ropene skal ikke være det samme.

34 Fra ropet i Hesjbon til Ele’ale, og til Jahaza, har de latt sin røst høres, fra So’ar til Horona’im, som en tre års gammelt storfe, for vannene i Nimrim skal bli ødelagt.

35 Dessuten vil jeg få i Moab til å opphøre, sier Herren, han som ofrer på de høye steder, og han som brenner røkelse til sine guder.

36 Derfor skal mitt hjerte høres for Moab som fløyter, og mitt hjerte høres som fløyter for mennene i Kir-Heres, fordi de rikdommer som han har skapt, er ødelagt.

37 For hvert hode skal være skallet, og hvert skjegg klippet; på alle hender skal det være merker, og om livet sekk.

38 På alle hustak i Moab og i gatene der er det en fullkommen klage; for jeg har brutt Moab lik et kar uten verdi, sier Herren.

39 Hvordan er den knust! Hyl, hvordan Moab har vendt ryggen i skam! Slik skal Moab være til latter og frykt for alle omkring.

40 For slik sier Herren: Se, han skal fly som en ørn og bre sine vinger over Moab.

41 Kerijot er tatt, og festningene er overrasket, og de sterke mennenes hjerter i Moab på den dagen skal være som hjertet til en kvinne i fødselsveer.

42 Og Moab skal ødelegges som et folk, fordi han har opphøyet seg mot Herren.

43 Frykt, fellen og snaren skal være over deg, du som bor i Moab, sier Herren.

44 Den som flykter fra frykten, skal falle i gropen, og den som kommer opp fra gropen, skal bli fanget i snaren. For jeg vil bringe over det, også over Moab, året for deres straffelse, sier Herren.

45 De som flykter, stod i skyggen av Hesjbon på grunn av styrken; men en ild skal komme fra Hesjbon, og en flamme fra midten av Sihon, og den skal fortære hjørnet av Moab, kronen på hodet til de støyende.

46 Ve deg, Moab! Kamoshs folk går til grunne, for dine sønner er tatt til fange, og dine døtre til fangenskap.

47 Likevel vil jeg gjenskape Moabs fangenskap i de siste dager, sier Herren. Og slik langt er Moabs dom.