1 Videre fortsatte Job sin tale og sa:

2 Å, om jeg bare kunne være som i tidligere måneder, som i de dager da Gud voktet meg;

3 da hans lampe lyste over hodet mitt, og da jeg ved hans lys vandret gjennom mørket;

4 som jeg var i min ungdoms dager, da Guds hemmelighet hvilte over teltet mitt;

5 da Den Allmektige ennå var med meg, da mine barn var rundt meg;

6 da jeg vasket mine skritt med smør, og klippen strømmet ut elver av olje for meg;

7 da jeg gikk ut til byens port, da jeg satte meg på plassen!

8 De unge mennene så meg og skjulte seg, og de gamle reiste seg og sto.

9 Fyrstene holdt igjen sine ord, og la hånden på munnen.

10 De fornemme ble tause, og deres tunge klistret seg til ganen.

11 Når øret hørte meg, velsignet det meg; og når øyet så meg, gav det vitnesbyrd om meg,

12 for jeg befridde den fattige som ropte, og den farløse, og den som ingen hjelper hadde.

13 Den døende manns velsignelse kom over meg, og jeg fikk enkens hjerte til å synge av glede.

14 Jeg iførte meg rettferdighet, og den kledde meg: min rettferdighet var som en kappe og en turban.

15 Jeg var øyne for den blinde, og føtter var jeg for den lamme.

16 Jeg var en far for de fattige, og den sak jeg ikke kjente, etterforsket jeg.

17 Jeg brøt de urettferdiges kjever, og rev byttet ut av tennene hans.

18 Da sa jeg: 'Jeg skal dø i mitt rede, og jeg skal mangfoldiggjøre mine dager som sanden.'

19 Min rot strakte seg ut ved vannene, og dugg hvilte hele natten på mine greiner.

20 Min ære var ny hos meg, og min bue ble fornyet i min hånd.

21 Til meg lyttet de, og ventet, og holdt taushet ved min råd.

22 Etter mine ord talte de ikke igjen; og min tale dryppet på dem.

23 Og de ventet på meg som regnet; og de åpnet munnen vidt som etter vårregnet.

24 Hvis jeg lo med dem, trodde de ikke på det; og lyset fra mitt ansikt kastet de ikke ned.

25 Jeg valgte deres vei, og satte meg som lederen, og bodde som en konge i hæren, som en som trøster sørgende.