1 Herre, du har gransket meg og kjent meg.

2 Du vet når jeg setter meg og når jeg reiser meg; du forstår min tanke langt borte.

3 Du omgir min sti og mitt leie, og kjenner alle mine veier.

4 Det er ikke et ord på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullstendig.

5 Du omslutter meg bakfra og forfra, og legger din hånd på meg.

6 En slik kunnskap er for underfull for meg; den er høy, jeg kan ikke fatte den.

7 Hvor skal jeg gå bort fra din ånd? Eller hvor skal jeg flykte fra ditt nærvær?

8 Dersom jeg stiger opp til himmelen, er du der; og legger jeg mitt leie i dødsriket, se, du er der.

9 Tar jeg morgenens vinger og bor ved verdens ende,

10 Selv der skal din hånd lede meg, og din høyre hånd holde meg fast.

11 Om jeg sier, 'Sannelig, mørket skal dekke meg,' selv natten skal være lys omkring meg.

12 Ja, mørket skjuler ikke for deg, men natten lyser som dagen; mørket er som lyset for deg.

13 For du har skapt mine nyrer; du dekket meg i min mors liv.

14 Jeg vil prise deg, for jeg er fryktinngytende og underfullt skapt; underfulle er dine gjerninger, og det vet min sjel godt.

15 Mine bein var ikke skjult for deg da jeg ble dannet i det skjulte, utformet i jordens dyp.

16 Dine øyne så mitt uformede legeme, og i din bok ble alle skrevet opp, de dager som ble formet, før en av dem var kommet.

17 Hvor dyrebare er dine tanker for meg, Gud! Hvor stor er deres mengde!

18 Om jeg skulle telle dem, ville de være flere enn sanden; når jeg våkner, er jeg fortsatt hos deg.

19 Sannelig, du vil drepe de onde, Gud; hold dere borte fra meg, dere blodtørstige menn.

20 For de taler slett om deg, dine fiender bruker ditt navn uten grunn.

21 Hater jeg ikke dem, Herre, som hater deg? Og er jeg ikke bedrøvet over dem som står opp mot deg?

22 Jeg hater dem med fullkommen hat; jeg regner dem som mine fiender.

23 Gransk meg, Gud, og kjenn mitt hjerte; prøv meg, og kjenn mine tanker.

24 Se om jeg er på en ond vei, og led meg på den evige vei.