1 Herre, jeg roper til deg; skynd deg til meg! Lytt til min røst når jeg roper til deg.

2 La min bønn bli stilt frem for deg som røkelse, og løftingen av mine hender som et kveldsoffer.

3 Sett, Herre, et vakthold foran min munn; vokt mine leppers dør.

4 La ikke mitt hjerte vende seg til noe ondt, for å utføre onde gjerninger med dem som gjør urett; la meg ikke spise av deres delikatesser.

5 La den rettferdige slå meg; det er en vennlighet. La ham irettesette meg; det er som utmerket olje, som ikke skal knuse mitt hode. For likevel skal min bønn være i deres ulykker.

6 Når deres dommere blir kastet ned på steinete steder, skal de høre mine ord, for de er behagelige.

7 Våre bein er spredt ved gravens åpning, som når en kutter og kløver ved på jorden.

8 Men mine øyne er vendt til deg, Gud Herren; i deg setter jeg min lit. Ikke la min sjel være uten hjelp.

9 Hold meg fra de snarer som de har lagt for meg, og fra fellene til dem som gjør urett.

10 La de onde falle i sine egne nett, mens jeg går fritt forbi.