1 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt fra min frelse, og fra mine skrik?

2 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke; og om natten, og jeg er ikke stille.

3 Men du er hellig, du som troner blant Israels lovsanger.

4 Våre fedre stolte på deg; de stolte, og du frelste dem.

5 De ropte til deg og ble reddet; de stolte på deg og ble ikke til skamme.

6 Men jeg er en orm og ikke et menneske, en skam blant mennesker, og foraktet av folket.

7 Alle som ser meg, spotter meg; de åpner leppene, rister på hodet og sier,

8 «Han stolte på Herren, la Ham fri ham; la Ham redde ham, siden Han har behag i ham.»

9 Men du er den som tok meg ut av mors liv; du gjorde meg trygg da jeg lå ved min mors bryster.

10 Jeg ble kastet på deg fra mors liv: du er min Gud fra min mors mage.

11 Vær ikke langt fra meg, for trengsel er nær, og det er ingen som hjelper.

12 Mange okser omringer meg; sterke okser fra Basan omringer meg.

13 De gapte over meg med sine munner, som en rovende og brølende løve.

14 Jeg er utøst som vann, og alle mine bein er ut av ledd; mitt hjerte er som voks; det smelter inne i meg.

15 Min styrke er tørket opp som et potteskår; og min tunge klistrer seg til ganen; du har lagt meg i dødens støv.

16 For hunder har omringet meg; de ondes forsamling har lukket meg inne; de har gjennomboret mine hender og mine føtter.

17 Jeg kan telle alle mine bein; de ser på meg og stirrer.

18 De deler mine klær mellom seg, og kaster lodd om min kledning.

19 Men vær ikke langt fra meg, Herre; du, min styrke, skynd deg å hjelpe meg.

20 Befri min sjel fra sverdet; min elskede fra hundens makt.

21 Frels meg fra løvens munn; du har svart meg fra enhjørningers horn.

22 Jeg vil fortelle ditt navn til mine brødre; midt i forsamlingen vil jeg prise deg.

23 Dere som frykter Herren, pris ham! All Jakobs ætt, herliggjør ham; og frykt ham, all Israels ætt.

24 For han har ikke foraktet eller avskydd den plagedes elendighet; han har ikke skjult sitt ansikt fra ham, men når han ropte til ham, hørte han.

25 Fra deg kommer min lovprisning i den store forsamling; jeg vil oppfylle mine løfter blant dem som frykter ham.

26 De fattige skal spise og bli mette; de som søker Herren, skal prise ham. La hjertet deres leve evig.

27 Alle jordens ender skal huske og vende seg til Herren; alle folkeslagene skal tilbe for ditt ansikt.

28 For riket er Herrens, og han hersker over folkene.

29 Alle som er fete på jorden skal spise og tilbe; alle som går ned til støvet, skal bøye seg foran ham, og ingen kan holde sin sjel i live.

30 En ætt skal tjene ham; det skal fortelles om Herren til kommende generasjoner.

31 De skal komme og forkynne hans rettferdighet til et folk som skal fødes, at han har gjort dette.