1 Gud, du har forkastet oss, du har spredt oss, du har vært misfornøyd; vend deg til oss igjen.

2 Du har fått jorden til å skjelve; du har slått den i stykker. Helbred dens brudd, for den vakler.

3 Du har vist ditt folk harde ting; du har fått oss til å drikke forundrelsens vin.

4 Du har gitt dem som frykter deg et banner, slik at det kan heve seg på grunn av sannheten. Sela.

5 For at dine elskede kan bli frelst, frels med din høyre hånd og hør meg.

6 Gud har talt i sin hellighet; jeg vil juble, jeg vil dele ut Sikem og måle opp Sukkots dal.

7 Gilead er min, og Manasse er min; Efraim er også styrken på mitt hode, Juda er min lovgiver.

8 Moab er mitt vaskefat; over Edom vil jeg kaste min sko; Filistia, juble over meg.

9 Hvem vil føre meg til den befestede byen? Hvem vil lede meg til Edom?

10 Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke gikk ut med våre hærer?

11 Gi oss hjelp i trengsel, for forgjeves er menneskets hjelp.

12 Gjennom Gud skal vi gjøre tappert, for han er den som vil tråkke ned våre fiender.