1 Jeg ropte til Gud med min stemme, ja, til Gud med min stemme; og han lyttet til meg.

2 På min nødens dag søkte jeg Herren; min hånd var utrekt om natten og hvilte ikke; min sjel nektet å la seg trøste.

3 Jeg mintes Gud og ble bekymret; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.

4 Du holdt mine øyne våkne; jeg var så urolig at jeg ikke kunne tale.

5 Jeg tenkte på de gamle dager, årene fra fortiden.

6 Jeg mintes min sang om natten; jeg grunnet i mitt eget hjerte, og min ånd gransket flittig.

7 Vil Herren forkaste for alltid? Og vil han ikke vise velvilje mer?

8 Er hans miskunnhet forsvunnet for evig? Svikter hans løfte for alle tider?

9 Har Gud glemt å være nådefull? Har han i sinne lukket for sin barmhjertighet? Sela.

10 Og jeg sa: Dette er min lidelse; men jeg vil minnes årene med Den Høyestes høyre hånd.

11 Jeg vil minnes Herrens gjerninger; ja, jeg vil huske dine under fra gammelt av.

12 Jeg vil også tenke på alt ditt verk og tale om dine gjerninger.

13 Gud, din vei er i helligdommen; hvem er en så stor gud som vår Gud?

14 Du er Gud som gjør under; du har gjort din styrke kjent blant folket.

15 Du har med din arm forløst ditt folk, Jakobs og Josefs sønner. Sela.

16 Vannene så deg, Gud; vannene så deg, de ble redde; dypene ble også opprørte.

17 Skyene strømmet ut vann, himlene ga ut en lyd; dine piler fór av sted.

18 Din tordens røst var i himmelen; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.

19 Din vei var i havet, og dine stier i store vannmasser, og dine fotspor ble ikke kjent.

20 Du ledet ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.