1 Gud, som i ulike tider og på forskjellige måter talte til fedrene ved profetene,

2 har i disse siste dager talt til oss ved sin Sønn, som han har gjort til arving til alle ting, ved hvem også han skapte verdenene;

3 som er glansen av hans herlighet og det nøyaktige bildet av hans vesen, og som opprettholder alt ved sitt mektige ord, da han selv hadde renset våre synder, satte han seg ved den høyre siden av Majesteten i det høye;

4 og er blitt så mye bedre enn englene, siden han ved arv har fått et mer enestående navn enn dem.

5 For til hvilken av englene har han noen gang sagt: «Du er min Sønn, i dag har jeg født deg?» Og igjen: «Jeg vil være ham til Far, og han skal være meg til Sønn?»

6 Og når han igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: «Og la alle Guds engler tilbe ham.»

7 Og til englene sier han: «Han gjør sine engler til å være åndelige vesener, og sine tjenere til en ildflamme.»

8 Men til Sønnen sier han: «Din trone, o Gud, står til evig tid; en rettferdighets septer er septeret i ditt rike.»

9 Du har elsket rettferdighet og hatet urett; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledeolje fremfor dine medbrødre.

10 Og, du, Herre, i begynnelsen la du jordens grunnvoll; og himlene er dine henders verk.

11 De skal forgå, men du blir; og de skal alle bli gamle som et klesplagg;

12 og som en kappe skal du vikle dem sammen, og de skal bli forandret; men du er den samme, og dine år skal ikke ta slutt.

13 Men til hvilken av englene har han noen gang sagt: «Sitt ved min høyre hånd, inntil jeg gjør dine fiender til en pute under føttene dine?»

14 Er de ikke alle åndelige vesener, sendt for å tjene dem som skal arve frelsen?