1 La derfor, hellige brødre, som deltar i den himmelske kallelsen, tenk på Apostelen og Ypperstepresten for vår bekjennelse, Kristus Jesus;

2 Han var trofast mot den som innsatte ham, slik også Moses var trofast i hele sitt hus.

3 For denne mannen ble ansett som mer verdig til ære enn Moses, i den forstand at han som har bygd huset, har mer ære enn huset.

4 For hvert hus bygges av noen; men den som har bygd alle ting, er Gud.

5 Og Moses var virkelig trofast i sitt hus, som tjener, til vitnesbyrd om de ting som skulle bli talt senere;

6 Men Kristus er som en sønn over sitt eget hus; hvis hus vi er, dersom vi holder fast på tilliten og vår glede i håpet, fast til enden.

7 Derfor (slik som Den Hellige Ånd sier, I dag, hvis dere hører hans stemme,

8 Harden ikke deres hjerter, slik som i provokasjonen, på den dagen da dere ble fristet i ørkenen;

9 Da deres fedre fristet meg, prøvde meg, og så mine gjerninger i førti år.

10 Derfor ble jeg harm på den generasjonen, og sa, De vil alltid fare vill i sitt hjerte; og de har ikke kjent mine veier.

11 Så jeg svor i min vrede, De skal ikke komme inn til min hvile.)

12 Se til, brødre, at det ikke finnes i noen av dere et ondt hjerte av vantro, i det å falle fra den levende Gud.

13 Men oppmuntre hverandre daglig, så lenge det kalles I dag; for at ingen av dere skal bli hardet ved syndens forførelse.

14 For vi har blitt delaktige i Kristus, dersom vi holder fast på begynnelsen av vår tillit, fast til enden;

15 Mens det sies, I dag, hvis dere hører hans stemme, harden ikke deres hjerter, slik som i provokasjonen.

16 For noen, da de hørte, provoserte; men ikke alle som kom ut av Egypt under Moses.

17 Men mot hvem ble han harm i førti år? Var det ikke mot dem som syndet, hvis lik ble strødd ut i ørkenen?

18 Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn i sin hvile, men til dem som ikke trodde?

19 Så vi ser at de kunne ikke komme inn på grunn av vantro.