Lukas 7:13
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
Da Herren så henne, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: Gråt ikke!
Da Herren så henne, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke.»
Og da Herren så henne, fikk han medynk med henne, og sa til henne: "Gråt ikke."
Da Herren så henne, følte han medlidenhet og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne, og sa til henne: Gråt ikke.
Da Herren så henne, ble han rørt av følelser for henne og sa: Gråt ikke!
Og da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa til henne: «Gråt ikke.»
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa til henne: Gråt ikke.
Da Herren så henne, fikk han medlidenhet med henne og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren fikk se henne, fikk han inderlig medlidenhet med henne og sa til henne: «Gråt ikke.»
Da Herren fikk se henne, fikk han inderlig medlidenhet med henne og sa til henne: «Gråt ikke.»
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke.»
When the Lord saw her, He was moved with compassion for her and said, 'Do not weep.'
Herren så henne og fikk medlidenhet med henne og sa: «Ikke gråt.»
Og der Herren saae hende, ynkedes han inderligen over hende og sagde til hende: Græd ikke!
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, Weep not.
Og da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Gråt ikke.
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said to her, Weep not.
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, Weep not.
Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: "Gråt ikke."
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa til henne: 'Gråt ikke.'
Da Herren så henne, fikk han medfølelse med henne og sa: Ikke vær trist.
And when ye LORde sawe her he had compassion on her and sayde vnto her: wepe not.
And whan the LORDE sawe her, he had copassion on her, and sayde vnto her: Wepe not.
And when the Lord sawe her, he had compassion on her, and said vnto her, Weepe not.
And when the Lorde sawe her, he had compassion on her, and sayde vnto her: Weepe not.
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, ‹Weep not.›
When the Lord saw her, he had compassion on her, and said to her, "Don't cry."
And the Lord having seen her, was moved with compassion towards her, and said to her, `Be not weeping;'
And when the Lord saw her, he had compassion on her, and said unto her, Weep not.
And when the Lord saw her, he had pity on her and said to her, Be not sad.
When the Lord saw her, he had compassion on her, and said to her, "Don't cry."
When the Lord saw her, he had compassion for her and said to her,“Do not weep.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Kort tid etter dro han til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham, sammen med en stor folkemengde.
12Da han nærmet seg byporten, se, ble en død båret ut, den eneste sønnen til sin mor, og hun var en enke. En stor mengde fra byen var med henne.
30(Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var der Marta hadde møtt ham.)
31Jødene som var med henne i huset og trøstet henne, så at Maria raskt reiste seg og gikk ut. De fulgte etter henne, i den tro at hun skulle gå til graven for å gråte der.
32Da Maria kom dit Jesus var, og så ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: Herre, hvis du hadde vært her, ville ikke broren min ha dødd.
33Da Jesus så henne gråte, og jødene som var med henne, gråt også, ble han dypt rørt og opprørt i sin ånd.
34Han sa: Hvor har dere lagt ham? De sa til ham: Herre, kom og se.
35Jesus gråt.
14Så gikk han bort og rørte ved båren. Bærerne stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg, stå opp.
15Den døde satte seg opp og begynte å tale. Og Jesus ga ham til hans mor.
51Da han kom til huset, lot han ingen gå inn med seg, unntatt Peter, Johannes, Jakob og jentas far og mor.
52Alle gråt og sørget over henne, men han sa: Gråt ikke! Hun er ikke død, men sover.
53De lo av ham, for de visste at hun var død.
54Men han tok henne ved hånden og ropte: Barn, stå opp!
38De kom til synagogeforstanderens hus, og han så et oppstyr, mange som gråt og klaget høyt.
39Da han gikk inn, sa han til dem: Hvorfor gjør dere oppstyr og gråter? Barnet er ikke død, men sover.
41Da han kom nær og så byen, gråt han over den.
27En stor folkemengde fulgte med ham, også kvinner som sørget og klaget over ham.
28Men Jesus vendte seg mot dem og sa: Jerusalems døtre, gråt ikke for meg, men gråt for dere selv og for barna deres.
20Så ropte han til Herren og sa: «Herre min Gud, har du også ført ulykke over denne enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?»
33Men en samaritan, som var på reise, kom der han lå, så ham og fikk inderlig medfølelse med ham.
37Og se, en kvinne i byen, en synderinne, som fikk høre at han satt til bords i fariseerens hus, brakte en alabastkrukke med salve.
38Og hun sto ved hans føtter bak ham, gråt, og begynte å væte føttene hans med tårer. Hun tørket dem med håret sitt, kysset hans føtter og salvet dem med salve.
24sa han: Gå ut, for jenta er ikke død, men sover. Og de lo av ham.
25Men da folkemengden var sendt ut, gikk han inn og tok henne ved hånden, og jenta reiste seg.
23Men han svarte henne ikke et ord. Og disiplene kom til ham og ba: Send henne bort, for hun roper etter oss.
7Jesus sa da: La henne være, så hun kan bevare det til dagen for min begravelse.
44Og han vendte seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus. Du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun har vætet mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår.
42For han hadde en eneste datter, omtrent tolv år gammel, og hun lå for døden. Mens han var på vei, trengte mengden seg om ham.
22Men Jesus snudde seg og så henne og sa: Datter, vær ved godt mot; din tro har gjort deg frisk. Og kvinnen ble frisk fra samme stund.
13De sa til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun svarte: Fordi de har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.
47Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, Davids sønn, miskunn deg over meg!
13De ropte med høy røst: Jesus, Mester, ha barmhjertighet med oss!
7Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: Reis dere opp, og frykt ikke.
34Og Jesus ble grepet av medlidenhet, rørte ved øynene deres, og straks fikk de synet tilbake og fulgte ham.
18Mens han talte til dem, kom en synagogeforstander og falt ned for ham og sa: Min datter er nettopp død; men kom og legg hånden din på henne, så vil hun leve.
49Mens han ennå talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død, forstyrre ikke Mesteren lenger.
11Men Maria sto utenfor graven og gråt. Mens hun gråt, bøyde hun seg ned og så inn i graven,
47Da kvinnen skjønte at hun ikke kunne skjule seg, kom hun skjelvende og kastet seg ned for ham og forklarte foran hele folket hvorfor hun hadde berørt ham, og hvordan hun straks ble helbredet.
41Han tok barnets hånd og sa til henne: Talitha kumi! som betyr: Liten jente, jeg sier deg, stå opp!
36Da han så folkemengdene, ble han grepet av medfølelse for dem, fordi de var hjelpeløse og spredt, som sauer uten gjeter.
6Men Jesus sa: La henne være; hvorfor bryr dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
15Jesus sa til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var gartneren og sa til ham: Herre, hvis du har tatt ham bort, si hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham.
13Så satt de hos ham på bakken i sju dager og sju netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at hans sorg var meget stor.
37Han sa: Den som viste ham barmhjertighet. Da sa Jesus til ham: Gå du og gjør likeså.
14Og han gikk i land, så en stor folkemengde, og ble fylt av medfølelse for dem, og helbredet de syke blant dem.
32Han så seg omkring for å se den som hadde gjort dette.
23Han ba ham inntrengende og sa: Min lille datter er døden nær. Jeg ber deg, kom og legg hendene dine på henne, så hun kan bli frisk og leve.
12Da Jesus så henne, kalte han henne til seg og sa: Kvinne, du er løst fra din sykdom.
25Gråt ikke jeg for den som var i vansker? Var ikke min sjel bedrøvet for de trengende?