2 Kongebok 2:12
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og ryttere!" Han så ham ikke mer. Så grep han fatt i klærne sine og rev dem i to.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og ryttere!" Han så ham ikke mer. Så grep han fatt i klærne sine og rev dem i to.
Elisa så det og ropte: Min far, min far! Israels vogn og dets ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!" Og han så ham ikke mer. Da grep han sine klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far! Israels vogner og ryttere! Så så han ham ikke mer. Han grep klærne sine og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far! Israels vogner og ryttere!' Da han ikke lenger kunne se Elia, tok han tak i klærne sine og rev dem i to.
Elisja så det og ropte: "Min far, min far, Israels stridsvogn og ryttere!" Og han så ham ikke mer. Så tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker.
Og Elisja så det, og han ropte: «Min far, min far, Israels stridsvogn og dets ryttere!» Og han så ham ikke lenger; og han tok sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Han grep i sine klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: "Far, far, Israels vogner og ryttere!" Og da han ikke lenger kunne se ham, tok han tak i klærne sine og rev dem i to.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisa så dette og ropte: «Min far, min far, Israels vogn og hestene!» Men han fikk ham ikke se mer; han tok da sitt eget klede og rev det i to.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Da han ikke så ham lenger, tok han tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: «Min far, min far, Israels vogner og ryttere!» Og han så ham ikke mer. Han tok sine klær og rev dem i to stykker.
Elisha saw this and cried out, 'My father, my father! The chariots and horsemen of Israel!' And he saw him no more. Then he took hold of his own clothes and tore them into two pieces.
Og Elisa saae det, og han raabte: Min Fader, min Fader, Israels Vogn og hans Ryttere! og han saae ham ikke ydermere; og han tog fat paa sine Klæder og rev dem i to Stykker.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisja så det, og han ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke lenger. Han tok fast i sine egne klær og rev dem i to stykker.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel and its horsemen. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisja så det, og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer. Og han tok fatt i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Elisja så det og ropte: 'Min far, min far, Israels vogner og ryttere!' Han så ham ikke mer, og han tok tak i klærne sine og rev dem i to deler.
Elisja så det og ropte: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mer. Og han tok tak i sine egne klær og rev dem i to stykker.
Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Han så ham ikke mer, og han sørget dypt.
But Eliseus sawe it, & cryed: My father, my father, the charetman of Israel and his horsme. And he sawe him nomore. And he toke holde of his clothes, and rente them in two peces,
And Elisha saw it, and he cryed, My father, my father, the charet of Israel, and the horsemen thereof: and he sawe him no more: and he tooke his owne clothes, and rent them in two pieces.
And Elisa sawe, and cryed: O my father, O my father, the charet of Israel, and the horsemen thereof. And he sawe him no more: and he toke his owne clothes, and rent them in two peeces.
And Elisha saw [it], and he cried, My father, my father, the chariot of Israel, and the horsemen thereof. And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen of it! He saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
And Elisha is seeing, and he is crying, `My father, my father, the chariot of Israel, and its horsemen;' and he hath not seen him again; and he taketh hold on his garments, and rendeth them into two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof! And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces.
And Elisha saw it, and he cried, My father, my father, the chariots of Israel and the horsemen thereof! And he saw him no more: and he took hold of his own clothes, and rent them in two pieces. [
And when Elisha saw it he gave a cry, My father, my father, the carriages of Israel and its horsemen! And he saw him no longer; and he was full of grief.
Elisha saw it, and he cried, "My father, my father, the chariots of Israel and its horsemen!" He saw him no more: and he took hold of his own clothes, and tore them in two pieces.
While Elisha was watching, he was crying out,“My father, my father! The chariot and horsemen of Israel!” Then he could no longer see him. He grabbed his clothes and tore them in two.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da det skjedde at Herren ville ta Elia opp til himmelen i en stormvind, gikk Elia og Elisja fra Gilgal.
2Elia sa til Elisja: "Bli her, for Herren har sendt meg til Betel." Men Elisja svarte: "Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg vil ikke forlate deg." Så gikk de ned til Betel.
3Profetdisiplene som var i Betel, kom ut til Elisja og spurte: "Vet du at Herren vil ta din herre bort fra deg i dag?" Han svarte: "Ja, jeg vet det. Vær stille."
4Elia sa til ham: "Bli her, for Herren har sendt meg til Jeriko." Men Elisja svarte: "Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg vil ikke forlate deg." Så kom de til Jeriko.
5Profetdisiplene som var i Jeriko, kom bort til Elisja og sa: "Vet du at Herren vil ta din herre bort fra deg i dag?" Han svarte: "Ja, jeg vet det. Vær stille."
6Elia sa til ham: "Bli her, for Herren har sendt meg til Jordan." Men Elisja svarte: "Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, jeg vil ikke forlate deg." Så gikk de begge av sted.
7Femti av profetdisiplene gikk og sto på avstand, mens de to sto ved Jordans bredd.
8Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Vannet delte seg til begge sider, og de gikk over på tørre bunnen.
9Da de hadde kommet over, sa Elia til Elisja: "Be om hva du vil at jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg." Elisja svarte: "La meg få dobbelt del av din ånd."
10Elia sa: "Du har bedt om noe vanskelig. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, da skal du få det. Hvis ikke, så får du det ikke."
11Mens de gikk og snakket sammen, kom det plutselig en ildvogn med ildhester og skilte de to. Elia dro opp til himmelen i stormvinden.
13Elisja tok opp kappen som hadde falt av Elia, og gikk tilbake og sto ved Jordans bredd.
14Han tok kappen som hadde falt av Elia, slo på vannet og sa: "Hvor er Herren, Elias Gud?" Da han slo på vannet, delte det seg til begge sider, og Elisja gikk over.
15Profetdisiplene fra Jeriko som sto på avstand, så det og sa: "Elias ånd hviler på Elisja." De kom ham i møte og bøyde seg til jorden for ham.
16De sa til ham: "Her er femti sterke menn blant tjenerne dine. La dem gå og lete etter din herre. Kanskje Herrens Ånd har løftet ham opp og kastet ham ned på et fjell eller en dal." Men han sa: "Nei, dere skal ikke sende noen."
14Elisja ble syk med den sykdommen han skulle dø av, og Joasj, Israels konge, kom ned til ham, gråt over hans ansikt og sa: 'Min far, min far, Israels vogner og ryttere!'
15Elisja sa til ham: 'Ta en bue og piler.' Så tok han en bue og piler til seg.
8Men da Guds mann Elisja fikk høre at Israels konge hadde revet klærne sine, sendte han bud til kongen og sa: 'Hvorfor har du revet klærne dine? La ham komme til meg, så skal han vite at det finnes en profet i Israel.'
9Så Naaman kom med sine hester og vogner og stanset ved døren til Elisjas hus.
19Elia dro videre derfra og fant Elisha, sønn av Sjafat, mens han pløyde med tolv par okser foran seg. Han selv fulgte det tolvte paret. Elia gikk bort til ham og kastet kappen sin over ham.
20Han forlot oksene, løp etter Elia og sa: «La meg først få kysse min far og min mor og ta farvel, så skal jeg følge deg.» Elia svarte ham: «Gå og kom tilbake, for hva har jeg gjort med deg?»
21Elisha gikk tilbake fra ham og tok et par okser og slaktet dem. Han brukte utstyret til oksene til å koke kjøttet og ga folket, og de spiste. Så stod han opp, fulgte Elia og tjente ham.
17Elisja ba og sa: "Herre, åpne hans øyne så han kan se." Herren åpnet tjenerens øyne, og han så at fjellet var fullt av hester og ildvogner rundt Elisja.
11Da tok David tak i sine klær og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
30Akia grep tak i den nye kappen han hadde på seg, rev den i tolv stykker,
46Herrens hånd kom over Elia. Han festet beltet om livet og løp foran Akab helt til Jisre'el.
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han bar sekkelerret under klærne sine, inntil kroppen.
31Han sa: "Måtte Gud straffe meg, om Elisas, sønn av Safats hode blir sittende på ham i dag."
12Deretter spurte faren dem hvilken vei gudsmannen hadde tatt. Hans sønner viste ham veien gudsmannen fra Juda hadde tatt.
12Da de løftet blikket på lang avstand, kjente de ham knapt igjen. De gråt høyt, rev sine kapper i stykker og kastet støv i været rundt hodene sine.
16Han sa: «Følg meg og se min nidkjærhet for Herren.» Så lot han ham kjøre med seg i sin vogn.
26Men Elisja sa til ham: 'Var ikke min ånd med deg da mannen vendte tilbake fra sin vogn for å møte deg? Er dette tiden for å ta imot penger og klær, olivenlunder og vingårder, saueflokker og storfe, tjenere og tjenestepiker?
27Da vendte Samuel seg for å gå. Men Saul grep fatt i kanten av hans kappe, og den revnet.
11Han stirret på ham med et stivt blikk så lenge at Hasael ble forlegen, og Guds mann begynte å gråte.
12Hasael spurte: 'Hvorfor gråter min herre?' Han svarte: 'Fordi jeg vet hvilket ondt du vil gjøre mot Israels barn: deres festninger skal du sette i brann, deres unge menn skal du drepe med sverdet, deres små barn skal du knuse, og deres gravide kvinner skal du skjære opp.'
14Han forlot Elisja og gikk tilbake til sin herre, som spurte ham: 'Hva sa Elisja til deg?' Han svarte: 'Han sa at du skal bli frisk.'
11Da kongen hørte ordene i lovboken, rev han i stykker klærne sine.
20Da de kom til Samaria, sa Elisja: "Herre, åpne øynene til disse menn så de kan se." Herren åpnet deres øyne, og de så, og se, de var i midten av Samaria.
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: "Skal jeg slå dem ned, min far? Skal jeg slå dem ned?"
8De svarte: 'Han var en hårete mann med et lærbelte om livet.' Da sa han: 'Det er Elia fra Tisjbe.'
41Straks fjernet profeten båndet fra øynene, og Israels konge kjente ham igjen som en av profetene.
13Da Elia hørte det, dekket han ansiktet med kappen, gikk ut og stod ved inngangen til hulen. Da lød en stemme som sa: «Hva gjør du her, Elia?»
19Han sa til henne: 'Gi meg din sønn.' Og han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til rommet der han bodde, og la ham på sin seng.
20Han ropte til Herren og sa: 'Herre, min Gud, har du også gjort denne enken, som jeg bor hos, ondt ved å la hennes sønn dø?'
21Så strakte han seg tre ganger over barnet og ropte til Herren: 'Herre, min Gud, la barnets sjel vende tilbake til ham.'
27Da Akab hørte disse ordene, flerret han sine klær, kledde seg i sekk, fastet, sov i sekk og gikk ydmyk.
13Han sa: "Gå og finn ut hvor han er, så jeg kan sende folk og hente ham." Det ble meldt til ham: "Se, han er i Dotan."
31Kongen reiste seg, flerret klærne sine og kastet seg på jorden. Alle hans tjenere stod rundt ham med sønderrevne klær.
1En av konenes til profetenes sønner ropte til Elisja og sa: 'Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren. Nå har kreditoren kommet for å ta mine to sønner som slaver.'
32Da vognstyrerne så Josjafat, sa de: «Dette må være Israels konge.» Og de vendte seg mot ham for å kjempe. Men Josjafat ropte høyt.