2 Kongebok 6:28
Kongen spurte henne: "Hva er det med deg?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.'
Kongen spurte henne: "Hva er det med deg?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.'
Kongen sa til henne: Hva er det med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, så skal vi spise min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: Hva går det på? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så sa kongen til henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen her sa til meg: Gi sønnen din, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Så spurte kongen henne: "Hva er i veien?" Hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: ‘Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.’
Kongen sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi skal spise min sønn i morgen.
Og kongen spurte henne: "Hva plager deg?" Og hun svarte: "Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og vi vil spise min sønn i morgen."
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: 'Gi din sønn, så spiser vi ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Kongen spurte henne: 'Hva er i veien?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og så kan vi spise min sønn i morgen.'
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Kongen spurte henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
Så spurte kongen henne: 'Hva går det ut på?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
Then the king asked her, "What is your problem?" She replied, "This woman said to me, 'Give me your son so we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Og Kongen sagde til hende: Hvad (fattes) dig? og hun sagde: Denne Qvinde sagde til mig: Giv din Søn hid, saa ville vi æde ham idag, og imorgen ville vi æde min Søn.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
Kongen spurte henne: Hva er i veien med deg? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg, Gi sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og i morgen kan vi spise min sønn.
And the king said to her, What troubles you? And she answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
Kongen sa til henne: Hva er problemet ditt? Hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, så spiser vi min sønn i morgen.
Kongen spurte henne: «Hva er det da?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.
Kongen spurte hennes: Hva er galt? Og hun svarte: Denne kvinnen sa til meg: Gi din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen skal vi spise min sønn.
And the kynge sayde vnto her: What ayleth ye? She sayde: This woman sayde vnto me: Geue vs yi sonne, that we maye eate him, tomorow wyll we eate my sonne.
Also the King said vnto her, What ayleth thee? And she answered, This woman sayde vnto me, Giue thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate my sonne to morowe,
And the king sayde vnto her: What wilt thou? She aunswered: Yonder woman sayd vnto me, Bring thy sonne, that we may eate him to day, and we will eate myne to morowe.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to day, and we will eat my son to morrow.
The king said to her, What ails you? She answered, This woman said to me, Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.
And the king saith to her, `What -- to thee?' and she saith, `This woman said unto me, Give thy son, and we eat him to-day, and my son we eat to-morrow;
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said unto her, What aileth thee? And she answered, This woman said unto me, Give thy son, that we may eat him to-day, and we will eat my son to-morrow.
And the king said to her, What is troubling you? And she said in answer, This woman said to me, Give your son to be our food today, and we will have my son tomorrow.
The king said to her, "What ails you?" She answered, "This woman said to me, 'Give your son, that we may eat him today, and we will eat my son tomorrow.'
Then the king asked her,“What’s your problem?” She answered,“This woman said to me,‘Hand over your son; we’ll eat him today and then eat my son tomorrow.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Den neste dagen sa jeg til henne: 'Gi din sønn, så vi kan spise ham.' Men hun skjulte sin sønn."
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han bar sekkelerret under klærne sine, inntil kroppen.
31Han sa: "Måtte Gud straffe meg, om Elisas, sønn av Safats hode blir sittende på ham i dag."
20Så sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra siden av meg mens jeg, din tjener, sov, og la ham i sine armer. Sin døde sønn la hun i mine armer.
21Da jeg stod opp om morgenen for å amme min sønn, se, han var død. Men da jeg så nærmere etter om morgenen, se, da var det ikke min sønn som jeg hadde født.»
22Den andre kvinnen sa: «Nei, den levende sønnen er min, og den døde er din.» Men den første sa: «Nei, den døde er din, og den levende er min.» Slik talte de framfor kongen.
23Kongen sa: «Hun sier: 'Dette er min sønn, den levende, og din sønn er den døde.' Og hun sier: 'Nei, din sønn er den døde, og min sønn er den levende.'»
24Kongen sa: «Hent et sverd til meg.» Så brakte de et sverd til kongen.
25Og kongen sa: «Del den levende gutten i to og gi halvparten til den ene og halvparten til den andre.»
26Da sa kvinnen som barnet tilhørte til kongen, for hennes morskjærlighet brant for hennes sønn: «Å herre, gi henne den levende gutten og drep ham ikke!» Men den andre sa: «La det verken være mitt eller ditt; skjer dere barnet.»
27Da svarte kongen og sa: «Gi henne den levende gutten, og drep ham ikke. Hun er hans mor.»
26Da Israels konge gikk på muren, ropte en kvinne til ham: "Hjelp meg, herre konge!"
27Han svarte: "Hvis Herren ikke hjelper deg, hvor skal jeg hente hjelp fra? Fra treskeplassen eller fra vinpressen?"
17Etter disse hendelsene, ble sønnen til kvinnen, husfruen, svært syk. Han ble så syk at det ikke fantes pust igjen i ham.
18Da sa hun til Elia: 'Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Er du kommet hit for å minne meg om min synd og drepe min sønn?'
19Han sa til henne: 'Gi meg din sønn.' Og han tok ham fra hennes fang, bar ham opp til rommet der han bodde, og la ham på sin seng.
20Han ropte til Herren og sa: 'Herre, min Gud, har du også gjort denne enken, som jeg bor hos, ondt ved å la hennes sønn dø?'
5Kongen sa til henne: 'Hva er det med deg?' Hun svarte: 'Jeg er en enke; min mann er død.'
6Din tjenerinne hadde to sønner, og de to sloss på marken, og ingen var der for å skille dem. Den ene slo den andre og drepte ham.
7Hele slekten har reist seg mot din tjenerinne og sier: 'Overlat til oss den som slo sin bror, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han har tatt, og vi vil ødelegge arvingen også.' Dermed vil de utslukke den gnisten som er igjen for meg og etterlate min mann uten navn og etterkommere på jorden.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: 'Ta også med et stykke brød til meg.'
12Hun svarte: 'Så sant Herren din Gud lever, jeg har ikke en kake, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Se, jeg har samlet noen få vedpinner, så jeg kan gå hjem og lage det til meg og min sønn. Vi skal spise det og deretter dø.'
13Elia sa til henne: 'Frykt ikke. Gå og gjør som du har sagt. Men lag først en liten kake til meg og kom ut med den til meg. Deretter kan du lage noe til deg og din sønn.'
6Kongen spurte kvinnen, og hun fortalte ham alt. Da ga kongen henne en embedsmann og sa: 'Gi tilbake alt hun eier, og hele åkerens avkastning fra den dagen hun forlot landet inntil nå.'
11Hun sa: 'Minn kongen om Herren din Gud, at ingen hevner av blodet skal ødelegge mer, så de ikke utsletter min sønn.' Kongen sa: 'Så sant Herren lever, ikke et hår på din sønn skal falle til jorden.'
12Kvinnen sa: 'La din tjenerinne få lov til å tale et ord til min herre kongen.' Han sa: 'Tal!'
15Nå har jeg kommet for å tale dette til min herre kongen fordi folket har skremt meg. Din tjenerinne sa til seg selv: Jeg vil tale til kongen, kanskje vil kongen gjøre etter sin tjeners bønn.
16For kongen vil høre og befri sin tjenerinne fra den mannens hånd som prøver å utrydde meg og min sønn sammen fra Guds arv.'
29Dere skal spise deres barns kjøtt, og dere skal spise deres døtres kjøtt.
55Han vil ikke dele med noen av dem kjøttet av sine barn som han skal ete, fordi han ikke har noe igjen selv i beleiringen og i nødens trengsel som dine fiender skal plage deg med i alle dine byer.
56Den mest ømhjertede og bortskjemte kvinne blant dere som aldri har prøvd å sette sin fot på jorden på grunn av sin bortskjemthet og ømhet, skal bli grusom mot mannen som ligger ved hennes bryst, mot sin sønn og datter.
57Hun vil holde sitt etebarn som kommer ut mellom hennes føtter, og hennes barn som hun føder, i skjul og spise dem på grunn av mangel på alt i beleiringen og i nødens trengsel som dine fiender skal plage deg med i alle dine byer.
18Kongen sa til kvinnen: 'Jeg ber deg, skjul intet for meg av det jeg spør deg om.' Kvinnen sa: 'La min herre kongen tale.'
22Nå ber jeg deg, hør også på din tjenerinne og la meg få sette fram et stykke brød for deg. Spis, så du får styrke når du skal dra av sted.'
23Men han nektet og sa: 'Jeg vil ikke spise.' Men hans tjenere og kvinnen presset ham, og til slutt hørte han på dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset. Den slaktet hun i en fart, tok mel, knadde deig og bakte usyrede brød.
1Elisja snakket til kvinnen hvis sønn han hadde oppvekt, og sa: 'Stå opp og dra bort, du og ditt hus, og bo der hvor du kan bo. For Herren har kalt på hungersnøden, og den skal også komme over landet i sju år.'
34Jehu gikk inn, spiste og drakk. Han sa: «Ta dere av denne forbannede kvinnen og begrav henne, for hun er en kongedatter.»
10Medfølende kvinner har kokt sine egne barn. De har blitt deres føde under folkets sammenbrudd.
28En av folket svarte: «Din far har lagt en hard ed på folket: 'Forbannet være den som spiser brød i dag.'» Og folket var utmattet.
41Elisja sa: 'Hent mel.' Han kastet det i gryten og sa: 'Øs opp til folket og la dem spise.' Da var det ingenting skadelig i gryten.
2Hva, min sønn? Og hva, sønn av mitt liv? Og hva, sønn av mine løfter?
19Han sa til sin far: 'Mitt hode, mitt hode!' Faren sa til tjeneren: 'Bær ham til hans mor.'
28Hun sa: 'Ba jeg om en sønn av min herre? Sa jeg ikke: Ikke gi meg falske håp?'
21Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: "Skal jeg slå dem ned, min far? Skal jeg slå dem ned?"
21Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
53Du skal spise frukten av ditt eget livs frukt, kjøttet av dine sønner og døtre, som Herren din Gud har gitt deg, i beleiringen og i nødens trengsel som dine fiender skal plage deg med.