Jona 1:6
Kapteinen kom til ham og sa: 'Hvordan kan du sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje vil Gud bry seg om oss, så vi ikke går under.'
Kapteinen kom til ham og sa: 'Hvordan kan du sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje vil Gud bry seg om oss, så vi ikke går under.'
Skipsføreren gikk til ham og sa: Hva er det med deg, du som sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil se til oss, så vi ikke går til grunne.
Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går til grunne.
Skipsføreren gikk bort til ham og sa: Hva er det med deg at du sover? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil legge merke til oss, så vi ikke går til grunne.
Kapteinen kom til ham og sa: 'Hva er det med deg, sovende mann? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil legge merke til oss, så vi ikke går under.'
Skipets styrmann kom til ham og sa: Hva gjør du, sovende? Stå opp, påkall din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går under.
Kapteinen kom til ham og sa: Hva betyr dette, du som sover? Stå opp, be til din Gud; kanskje Gud vil ta seg av oss, så vi ikke går under.
Kapteinen kom ned til ham og sa til ham: Hvordan kan du sove så tungt? Stå opp, rop til din gud! Kanskje din gud vil huske på oss, så vi ikke går til grunne.
Kapteinen gikk bort til ham og sa: "Hvordan kan du ligge her og sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje Gud vil ta hensyn til oss, så vi ikke går under."
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
Styrmannen gikk bort til ham og sa: «Hva mener du, du som sover? Rekk deg opp og påkall din Gud, om det lar seg gjøre at han vil tenke på oss, så vi ikke går under.»
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hvordan kan du sove? Stå opp, be til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke omkommer.
Kapteinen kom til ham og sa: «Hvordan kan du sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
The captain came to him and said, "What are you doing, sound asleep? Get up, call on your god! Perhaps your god will consider us, so that we will not perish."
Men Styrmanden gik til ham og sagde til ham: Hvi sover du saa hart? staa op, kald paa din Gud, maaskee Gud vilde tænke mildelig paa os, at vi ikke forgaae.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
Skipsføreren kom ned til ham og ropte: «Hva er det med deg, sovende mann? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
So the shipmaster came to him, and said to him, What do you mean, O sleeper? arise, call upon your God, perhaps that God will consider us, that we do not perish.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
Skipets kaptein kom til ham og sa: "Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din gud! Kanskje guden vil huske på oss, så vi ikke går under."
Kapteinen nærmet seg ham og sa: «Hvordan kan du sove? Stå opp, rop til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.»
Da kom skipsføreren til ham og sa: Hva mener du med å sove sånn? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss, slik at vi ikke går under.
Skipets kaptein kom til ham og sa, Hvordan kan du sove? Stå opp, kall på din Gud! Kanskje din Gud vil tenke på oss, så vi ikke går under.
And ye master of the sheppe came to him and sayd vn to hi why slomberest thou? vpp and call vn to thy god that God maye thinke on vs that we perish not.
So the master of the shippe came to him and sayde vnto him: why slomberest thou? Vp, call vpon thy God: yf God (happly) wil thynke vpon vs, that we peryshe not.
So the shipmaster came to him, and saide vnto him, What meanest thou, O sleeper? Arise, call vpon thy God, if so be that God wil thinke vpon vs, that we perish not.
And the shippe maister came to him, and saide: What meanest thou sleeper? Up, and call vpon thy God, if so be that God wyl shine vnto vs, that we perishe not.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
So the shipmaster came to him, and said to him, "What do you mean, sleeper? Arise, call on your gods! Maybe the gods will notice us, so that we won't perish."
And the chief of the company draweth near to him, and saith to him, `What -- to thee, O sleeper? rise, call unto thy God, it may be God doth bethink himself of us, and we do not perish.'
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
So the shipmaster came to him, and said unto him, What meanest thou, O sleeper? arise, call upon thy God, if so be that God will think upon us, that we perish not.
And the ship's captain came to him and said to him, What are you doing sleeping? Up! say a prayer to your God, if by chance God will give a thought to us, so that we may not come to destruction.
So the shipmaster came to him, and said to him, "What do you mean, sleeper? Arise, call on your God! Maybe your God will notice us, so that we won't perish."
The ship’s captain approached him and said,“What are you doing asleep? Get up! Cry out to your god! Perhaps your god might take notice of us so that we might not die!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og sa:
2Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn mot den, for deres ondskap har kommet opp foran meg.
3Men Jona reiste seg for å flykte til Tarsis bort fra Herrens nærhet. Han gikk ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte billetten og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens nærhet.
4Men Herren sendte en kraftig vind over havet, og det ble en stor storm på havet, så skipet holdt på å brytes i stykker.
5Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten ut i havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i de nederste rom og lå der og sov tungt.
7Sjømennene sa til hverandre: 'Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er skyld i denne ulykken som har rammet oss.' De kastet lodd, og loddet falt på Jona.
8De spurte ham: 'Si oss nå, hvorfor har denne ulykken rammet oss? Hva er ditt yrke, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og hvilket folk tilhører du?'
9Han svarte: 'Jeg er en hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre land.'
10Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: 'Hva er det du har gjort?' For mennene visste at han flyktet fra Herrens nærhet, da han hadde fortalt dem det.
11De sa til ham: 'Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli rolig for oss?' For havet ble mer og mer urolig.
12Han sa til dem: 'Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli rolig for dere. For jeg vet at det er min skyld at denne store stormen er kommet over dere.'
13Men mennene rodde hardt for å komme tilbake til land, men de kunne ikke, for havet ble mer og mer urolig mot dem.
14Da ropte de til Herren og sa: 'Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og legg ikke uskyldig blod på oss! For du, Herre, har gjort som det behaget deg.'
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
16Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.
1Da sendte Herren en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
2Og Jona ba til Herren sin Gud fra fiskens mage.
8Og da solen gikk opp, befalte Gud en brennende østavind. Solen slo Jona så han nesten besvimte, og han ønsket å dø. Han sa: «Døden er bedre for meg enn livet.»
9Da sa Gud til Jona: «Har du god grunn til å være vred for ricinusplanten?» Han svarte: «Ja, jeg har god grunn til å være vred, til døden.»
10Og Herren sa: «Du bryr deg om ricinusplanten, som du ikke har lagt noen arbeid i, og som du ikke har fostret, som oppstod på en natt og forsvant på en natt.»
1Men Jona ble meget bedrøvet og vred.
2Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg enda var i mitt land? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer det onde.»
10Men jeg vil ofre til deg med takksigelses røst. Det jeg har lovet, vil jeg fullbyrde. Frelse tilhører Herren.
1Herrens ord kom til Jona for andre gang og sa:
2Stå opp, gå til den store byen Ninive og forkynn for den det budskapet jeg gir deg.
23Men for din skyld blir vi drept hele dagen; vi er regnet som slaktefår.
4Jona begynte å gå inn i byen, og etter en dags ferd ropte han: «Om førti dager skal Ninive bli ødelagt!»
4Herren sa: «Har du god grunn til å være vred?»