For sangmesteren, etter Jedutun. En Davids salme.

Min sjel, vent i stillhet på Gud, for fra ham kommer min frelse.

Ja, bare han er min klippe og min frelse; min festning – jeg skal ikke så bli rystet.

Hvor lenge vil dere angripe en mann, alle sammen? Dere knuser ham som en lenende vegg, en falmende mur.

De planlegger å styrte ham ned fra hans høye posisjon. De elsker løgn. Med sin munn velsigner de, men i sitt indre forbanner de. Sela.

Min sjel, vær stille for Gud alene, for min håp kommer fra ham.

Bare han er min klippe og min frelse; min festning – jeg skal ikke bli rystet.

Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.

Stol alltid på ham, folk! Utøs deres hjerter foran ham. Gud er vår tilflukt. Sela.

Men mennesker er bare et pust; mennesker er en løgn. Når de legges i vektskålen, er de lettere enn et pust sammen.

Sett ikke deres lit til undertrykkelse, og legg ingen tomme forhåpninger til ran. Selv om rikdom øker, sett ikke deres hjerte til dem.

Én ting har Gud sagt, og dette har jeg hørt: at styrke hører Gud til.

Og til deg, Herre, hører miskunn. For du belønner hver og en etter hans gjerninger.