Og Moses, sønn av Amram, var fortsatt konge i landet Kush på den tiden, og han blomstret i sitt rike, og han styrte barna i Kush med rettferdighet, rettskaffenhet og integritet.

Og alle barna i Kush elsket Moses så lenge han hersket over dem, og alle innbyggerne i landet Kush var veldig redde for ham.

Og i det førtiende året av Moses' regjering over Kush, satt Moses på den kongelige tronen mens dronning Adoniah var foran ham, og alle adelsmennene satt rundt ham.

Og dronning Adoniah sa foran kongen og prinsene: Hva er dette som dere, barna av Kush, har gjort i så lang tid?

Dere vet sikkert at i førti år har denne mannen hersket over Kush og han har ikke nærmet seg meg, verken har han tjent gudene til barna av Kush.

Hør nå derfor, å barna av Kush, og la denne mannen ikke lengre herske over dere, siden han ikke er av vårt kjøtt.

Se, Menacrus, min sønn, er vokst opp, la ham herske over dere, for det er bedre for dere å tjene sønnen til deres herre, enn å tjene en fremmed, slave av kongen av Egypt.

Og alt folket og adelsmennene i barna av Kush hørte ordene som dronning Adoniah hadde talt i deres ører.

Og folket forberedte seg til kvelden, og om morgenen sto de tidlig opp og gjorde Menacrus, sønn av Kikianus, til konge over seg.

Og alle barna i Kush var redde for å rekke ut hånden mot Moses, for Herren var med Moses, og barna av Kush husket eden de svor til Moses, derfor gjorde de ham ikke noe vondt.

Men barna av Kush ga mange gaver til Moses, og sendte ham bort fra dem med stor ære.

Så Moses dro ut fra landet Kush og reiste hjem og opphørte å herske over Kush, og Moses var sekstiseks år gammel da han dro ut av landet Kush, for saken var fra Herren, for tiden hadde kommet, som han hadde fastsatt i de gamle dager, for å føre Israel ut av illebehandlingen fra barna av Ham.

Så Moses dro til Midian, for han var redd for å vende tilbake til Egypt på grunn av Farao, og han gikk og satte seg ved en brønn i Midian.

Og de syv døtrene til Reuel, midianitten, dro ut for å beite sin fars storfe.

Og de kom til brønnen og trakk vann for å gi sin fars storfe å drikke.

Så kom hyrdene fra Midian og jaget dem bort, og Moses reiste seg og hjalp dem og ga storfeet å drikke.

Og de kom hjem til sin far Reuel og fortalte ham hva Moses hadde gjort for dem.

Og de sa: En egyptisk mann har reddet oss fra hyrdenes hender, han trakk vann for oss og ga storfeet å drikke.

Og Reuel sa til sine døtre: Hvor er han? Hvorfor har dere forlatt mannen?

Og Reuel sendte bud etter ham og hentet ham til seg og brakte ham hjem, og han spiste brød med ham.

Og Moses fortalte Reuel at han hadde flyktet fra Egypt, og at han hadde regjert i førti år over Kush, og at de senere hadde tatt regjeringen fra ham og sendt ham bort i fred, med ære og gaver.

Og da Reuel hadde hørt ordene til Moses, sa Reuel for seg selv: Jeg vil sette denne mannen i fangecellen, på den måten kan jeg forsones med barna av Kush, for han har flyktet fra dem.

Og de tok og satte ham i fangecellen, og Moses var i fengsel i ti år, og mens Moses var i fangecellen, tok Zipporah, datteren av Reuel, medfølelse med ham, og støttet ham med brød og vann i hele tiden.

Og alle barna av Israel var fortsatt i landet Egypt og tjente egypterne med alle slags harde oppgaver, og egypternes hånd var fortsatt hard mot barna av Israel på den tiden.

På den tiden slo Herren Farao, kongen av Egypt, og han ble rammet av spedalskhet fra sålen av føttene til kronen av hodet; på grunn av den grusomme behandlingen av barna av Israel var denne sykdommen den gangen fra Herren mot Farao, kongen av Egypt.

For Herren hadde hørt bønnen til sitt folk, barna av Israel, og deres rop nådde ham på grunn av deres harde arbeid.

Likevel snudde ikke hans vrede seg fra dem, og Faraos hånd var fortsatt strukket ut mot barna av Israel, og Farao forherdet sin nakke foran Herren, og han forverret sitt åk over barna av Israel og gjorde livet deres bittert med alle slags harde oppgaver.

Og da Herren hadde påført Farao, kongen av Egypt, denne plagen, ba han sine vise menn og trollmenn om å helbrede ham.

Og hans vise menn og trollmenn sa til ham at dersom blodet av små barn ble lagt inn i sårene, ville han bli helbredet.

Og Farao lyttet til dem og sendte sine ministre til Goshen til barna av Israel for å ta deres små barn.

Og Faraos ministre gikk og tok spedbarnene til barna av Israel fra fangene av deres mødre med makt, og de brakte dem til Farao daglig, ett barn hver dag, og legene drepte dem og anvendte dem på plagen; slik gjorde de alle dagene.

Og antallet barn som Farao drepte var tre hundre og femogsytti.

Men Herren lyttet ikke til legene til kongen av Egypt, og plagen fortsatte å øke sterkt.

Og Farao var lidende i ti år med denne plagen, likevel var Faraos hjerte mer forherdet mot barna av Israel.

Og på slutten av ti år fortsatte Herren å plage Farao med ødeleggende plager.

Og Herren slo ham med en ond svulst og sykdom i magen, og denne plagen ble til en alvorlig byll.

På den tiden kom de to ministerne til Farao fra landet Goshen der alle barna av Israel var, og gikk til huset til Farao og sa til ham: Vi har sett at barna av Israel har slappet av i sitt arbeid og vært uforsiktige i sitt arbeid.

Og da Farao hørte ordene fra sine ministre, blusset hans vrede opp mot barna av Israel ekstremt, for han var veldig bekymret for sin kroppslige smerte.

Og han svarte og sa: Nå som barna av Israel vet at jeg er syk, snur de seg og håner oss, så derfor, skaff min vogn, og jeg vil dra til Goshen og se på hånet fra barna av Israel som de bruker for å håne meg; så fikk hans tjenere gjort vognen i stand for ham.

Og de tok og fikk ham til å ri på en hest, for han kunne ikke ri selv;

Og han tok med seg ti ryttere og ti fotfolk, og dro til barna av Israel til Goshen.

Og da de kom til grensen av Egypt, kom kongens hest inn i et smalt sted, hevet i den hule delen av vinmarken, inngjerdet på begge sider, mens det lave, flate landet var på den andre siden.

Og hestene løp raskt i det stedet og trykket hverandre, og de andre hestene presset kongens hest.

Og kongens hest falt ned i det lave landområdet mens kongen red på den, og da den falt, veltet vognen over kongens ansikt og hesten la seg over kongen, og kongen ropte, for hans kropp var meget sår.

Og kjøttet til kongen ble revet fra ham, og beina hans ble brukket, og han kunne ikke ri, for dette var fra Herren mot ham, for Herren hadde hørt skrikene fra sitt folk, barna av Israel, og deres lidelse.

Og hans tjenere bar ham på skuldrene, litt om gangen, og de brakte ham tilbake til Egypt, og rytterne som var med ham, kom også tilbake til Egypt.

Og de la ham i sengen hans, og kongen visste at hans tid var kommet til å dø, så Aparanith, hans dronning, kom og gråt foran kongen, og kongen gråt en stor gråt med henne.

Og alle hans adelsmenn og tjenere kom den dagen og så kongen i den lidelsen, og gråt en stor gråt med ham.

Og prinsene til kongen og alle hans rådgivere rådet kongen til å la en annen herske i hans sted i landet, hvem helst han skulle velge blant sine sønner.

Og kongen hadde tre sønner og to døtre som Aparanith, hans dronning, hadde født ham, i tillegg til kongens barn med konkubiner.

Og disse var deres navn: den førstefødte Othri, den andre Adikam, og den tredje Morion, og deres søstre, den eldste het Bathia og den andre Acuzi.

Og Othri, kongens førstefødte, var en idiot, utålmodig og hurtig i sine ord.

Men Adikam var en listig og klok mann, kunnskapsrik i all visdom fra Egypt, men av usømmelig utseende, tykk i kroppen og veldig kort av høyde; hans høyde var en alen.

Og da kongen så Adikam, sin sønn, intelligent og vis i alle ting, bestemte kongen at han skulle bli konge i hans sted etter hans død.

Og han tok en kone til seg, Gedudah, datter av Abilot, og hun var ti år gammel, og hun fødte ham fire sønner.

Og han gikk senere og tok tre koner til og fikk åtte sønner og tre døtre.

Og sykdommen herjet sterkt over kongen, og hans kropp stank som en råtten kropp kastet ut på marken om sommeren, under solens hete.

Og da kongen så at hans sykdom hadde blitt sterkt forverret, befalte han at hans sønn Adikam skulle bringes til ham, og de utnevnte ham til konge over landet i hans sted.

Og på slutten av tre år døde kongen, i skam, vanære og avsky, og hans tjenere bar ham og begravet ham i kongenes gravkammer i Egypt i Zoan Mizraim.

Men de balsamerte ham ikke slik det var vanlig med konger, for hans kjøtt var råtnende, og de kunne ikke nærme seg for å balsamere ham på grunn av stanken, så de begravet ham i hast.

For denne ondskapen var fra Herren mot ham, for Herren hadde gjengjeldt ham med ondt for det onde han hadde gjort mot Israel i sine dager.

Og han døde med frykt og skam, og hans sønn Adikam hersket i hans sted.